Jeg skriver nå i kveld , natt til julaften. Det er fordi mine foreldre var full Jeg har ofte opplevd dem full på julaften men aldri dagen før. Barna til min bror kommer i morgen tidelig og jeg må ta i mot dem, jeg har akkurat lagt foreldrene mine. Jeg får ikke sove, jeg vil de skal være med onkelen dems til bestemor og bestefar er edru. Min bror og søster vet om dette så håper de tar hensyn og er obs. Jeg kommer til å være trøtt i morgen og min jul er ødelagt.. Dama slo opp 22 desember uansett. At mamma og pappa var full var jo bare det siste jeg trengte oppå selvmordstankene. Men jeg nekter at deres idiotskap skal ødelegge julen for barnebarna.... Jeg er her!!
NETTSAMFUNNET er et ord som passerer seg inn isetningene når jeg skriver , det måvære noe i veien med bloggen.. .ULTRATYPISK når alt går tiø helvette får jeg ikke lov å forklare det engang
Det er noe i veien med meg. Jeg har hatt disse tankene før, men aldri så sterkt. Jeg vil dø, og jeg gleder meg til det skjer. Jeg må bare fullføre bloggen min og fullføre kroppen min. (har begynt på en ny blogg et annet sted, som fungerer som å se tilbake på livet, ikke nåtidens tanker slik som denne)
Jeg har sterke tvil om at det vil bli vellykket, jeg har sterke tvil om at håpet jeg har blir virkelighet Når jeg mister det håpet, mister jeg alt. Verden er et bedre sted om jeg får dø og komme tilbake slik jeg ønsker. Jeg er så spent på hva som skjer når jeg dør...
Jeg er en grei gutt, jeg er full i kjærlighet men også full i hat, overfor meg selv. Har ikke kapasitet til å elske, klarer kun å hate meg selv. Jeg hater meg selv så sterkt at jeg vil dø. La meg få slippe å tenke slik La meg få en som kan se meg slik jeg ikke kan Vis meg vei til toppen, om ikke synker jeg langt ned…
Ære meg den som kan etter mitt bortfall. Jeg ønsker meg en verden uten kjønn Jeg ønsker meg en verden basert på kun kjærlighet
”Frihet er livets grunnleggende begrep og struktur overalt, fordi frihet er Guds basale natur” videre: ”Frihet er ikke menneskesjelens mål, men selve dens natur. Sjelen er fri av natur. Mangel på frihet er derfor en krenkelse av selve sjelens natur.”
Jeg har ikke hatt mot eller ork til å skrive om operasjonen og sykehusoppholdet, det skjedde så mye at jeg ikke klarer å gjenfortelle det helt.
Jeg ser at denne bloggen er bra for meg, men jeg vet at noen vet hvem jeg er, da stanser liksom alt opp, jeg blir redd for å skrive det jeg faktisk tenker. Har tatt bilder som illustrerer mye av det jeg har vært gjennom, men vil ikke legge det ut, for det blir for mye for enkelte å se på. Men jeg kan fortelle i korte trekk;
Jeg ikke vet om jeg er fornøyd i det hele tatt. Det jeg hadde før jeg la meg under kniven var større enn det jeg ser ut til å ha nå. Jeg ber til gud om at det ser lite ut pga kateteret jeg må gå med. Hvordan skal de klare å gjøre den mindre enn den var?
Jeg ble møtt med skuffelse etter skuffelse på sykehuset. Først trodde jeg at jeg hadde fått ballene og penisen, oppdaget så etter to dager at ballene ikke var der. Det var som at jeg hadde baller og de ble kappa av. Penisen hadde jeg, der så jeg den med bandasje på, den var lang ( i alle fall lengre enn jeg forventet meg) og jeg var glad helt til den dagen bandasjen skulle taes av. Lag etter lag ble penisen mindre og mindre... og når all bandasje var tatt av så det ikke ut som jeg var operert i det hele tatt, det så ut slik jeg så ut FØR hormoner.. HVA I HELVETE? I tillegg til at penis og baller ikke er der, så har jeg mensen... Jeg har ennå i skrivende stund ikke stoppet å blø nedentil siden operasjonen. Jeg må gå med bind igjen, jeg må gjenoppleve noe som ligner på helvete jeg har opplevd en gang før. Dette tar knekken på meg for å være helt ærlig. På fredag skal jeg fjerne kateteret, får se hva utfallet blir. Men jeg skal aldri mer glede meg til noe før jeg ser det... ALDRI!
Jeg vite i dag tidelig at de ikke har laga ballene, de klumpene jeg kjente var bare bandasje, så nå har jeg pikk og ikke baller... Er steik forbanna, og kjempelei meg. Kan ikke leve med bare en pitteliten pikk og et tomrom nedentil, hele poenget var ballene. Ikke gir de meg noe informasjon om hvortid jeg får baller eller hva som skjer. Synst det et dårlig gjort å ikke informere meg om dette rett etter operasjonen. men sier operasjonen var vellykket og tre dager etterpå sier de at jeg ikke har fått alle delene jeg skal ha.. Føler meg kjempetom og frustrert nå..
Jeg får nok operert de på i en senere andledning, og alt fint med det.. Det går nok bra... bla bla, men som dere kan lese under var jeg veldig happy i går
Nå ligger jeg faktisk på sykehuset å skriver, det svirrer mange tanker i hodet nå. Jeg er ferdig å operere så nå har jeg faktisk pikk og baller, det er surrealistisk å tenke på. Jeg har hatt masse smerter og har vært veldig frustrert. De på sykehuset glemmer jeg ikke tåler melk, og de har gitt meg fast føde, selv om jeg må ligge i sengen til mandag. Så når jeg måtte på do nr.2 sa de at det ikke var så lurt for det var for tidelig, det var ikke lurt å ligge å presse. Men hvorfor har de gitt meg fast føde da? Hvorfor ikke i form av væske? Veldig irritert på det, men eg er flink å holde meg. Når det gjelder smertestillende så fant de endelig en blanding som gjorde så smertene forsvant. Nå kjenner jeg det bare litt, det har vært helt jævlige smerter for å si det mildt.. Jeg har fått en sovepille også, siden jeg sov bare en time i natt..
Fra nå av er det ikke så nøye hvem som får vite hvem jeg er, for jeg er ferdig, jeg er meg, jeg er hel og jeg er klar til å leve :D
Nå er det evigheter siden sist og det er mye mer enn mye og mer som har hendt, så jeg nevner det viktigste: Jeg er forelsket, jeg har flyttet og jeg skal ha min siste operasjon om en mnd...
her er en tekst for noen følelser jeg har hatt...
Out at the train tracks I dream of escape But a song comes onto my iPod And I realize it's getting late
I can't take the staring And the sympathy And I don't like the questions, "How do you feel? How's it going at work? Do you want to talk about it?"
Way out, way out of here Fade out, fade out, vanish
And I'm trying to forget you And I know that I will In a thousand years Or maybe a week
Burn all your pictures Cut out your face The shutters are down And the curtains are closed And I've covered my tracks Disposed of the car
And I'm trying to forget Even your name And the way that you look When you're sleeping, dreaming of this
Way out, way out of here Fade out, fade out, vanish
__________________________________ Ja, dette handler bare om meg og megselv ________________________________
Får jeg mobilt bredbånd skal jeg skrive fra sykehuset, om ikke er det sikkert en god stund til dere hører fra meg..
Det er på tide med et lite innlegg nå. Tiden suser forbi og livet går opp og ned. Jeg har funnet ei jeg er blir kjempeglad i og hun aksepterer alt med meg. Det er ingenting å grue seg til, tydeligvis kan andre se det jeg også ser. MEG!
Venter spent på november..
Tenkte å lage en dokumentfilm om meg selv en gang, men jeg tør jo ikke det. Jeg er jo en pingleper. Og bok blir det heller ikke noe av... jaja. det er bare opp til meg... !
Simple man sangen kom til meg på rett tidspungt i livet. Jeg ba om et tegn på når den rette dukket opp i mitt liv, dette var sangen hennes. Den løfta meg opp. Ja, jeg tror på Gud... Jeg gjør det.. Av og til er det flauere å si det enn å fortelle folk jeg er transkjønnet. Men jeg ser tegnene fordi jeg leter etter dem, let og du skal finne!
Well Mama told me, when I was young Said sit beside me, my only son. And listen closely, to what I say. And if you do this, It will help you some sunny day. Ahh Yeah it will. Oh Take your time... Don't live too fast, Troubles will come, and they will pass. You'll find a woman, and you'll find love, And don't forget that, There is someone up above. And be a simple kind of man. Be a something, you love and understand. And be a simple kind of man. Won't you do this for me son, If you can? If you can? Forget your lust, for the rich man's gold All that you need now, is in your soul, And you can do this, oh baby, if you try. All that I want from you my son, Is to be satisfied. And be a simple kind of man. Be a something, you love and understand. Baby, be a simple kind of man. Oh won't you do this for me son, If you can? If you can? Oh, don't you worry, you'll find yourself. Follow you heart, and nothing else. And you can do this, oh baby, if you try. All that I want from you my son, Is to be satisfied. And be a simple kind of man, Oh won't you do this for me son, if you can? So baby be a simple, be a simple man Oh won't you do this for me son, if you can?
Jeg skulle ønske jeg kunne være bare helt ærlig med alt med alle, men det går ikke. Jeg har valgt å leve skjult så lenge det går. Kanskje jeg kommer ut av skapet en gang, men trives veldig godt her inne egentlig. Jeg er dobbeltmoralsk og motsier meg selv.
Gleder meg masse til siste operasjon, men prøver å ikke tenke for mye på det.
Jeg må slutte å røyke til operasjonen og jeg bør trene også. Det skal jeg prøve på når jeg begynner på jobb igjen etter ferien. Blir kjekt å få igang blodomløpet igjen. Ingen kjæreste som opptar min tid heller, så det blir bare meg og treningsstudiet.
I går tok jeg hormonsprøyte, merker fint når det er på tide med ny sprøyte,
har ikke ord på hvor sippette jeg blir. Gråter til CSI - det er litt gale...
Nå blir jeg heller sint istedetfor lei meg, det kommer godt med siden jeg sliter litt mye for tiden. Venter på innkalling til psykologtime her i Bergen, blir merkelig å åpne seg sånn for en fremmed, men folk sier jeg har godt av det... Men jeg orker ikke bullshitt fra han, da nekter jeg å betale..
Jeg tok motet til meg og gjorde noe jeg har vegret meg over lenge, jeg var redd for at resultatet var så negativt at jeg kom til å reagere mot meg og andres beste vilje. Altså; ringe til riksen og spørre om hvor jeg lå i operasjonskøen..... De sa ikke som de sa forige gang da jeg måtte vente to år til (når de hadde sagt til høsten), de sa NOVEMBER! NOVEMBER!!! 2010!!! YESS, jeg kunne ikke blitt gladere, det er et faktum, sykehuset står på det de har lovet denne gangen. Så her begynner jo tankene å fly og gleden spres seg ut i hver cm av min kropp. Jeg skal få en pikk og baller! Oi, tenk alt jeg skal gjøre da.... Jeg skal garantert på båttur og pisse ut i havet :-p Og det er såklart andre ting man kan foreta seg med et slikt utstyr, men det viktigste av alt: Jeg kan gå rundt uten å tenke på at jeg må opereres, jeg blir komplett. Og av min kompletthet kan jeg gå videre og bare være meg selv, glemme følelsen av å være fanget i egen kropp. Jeg er ganske langt på vei og det er bare den lille del av meg jeg vil ha bort, den delen passer ikke til meg eller mitt indre bilde av meg selv. Jeg gleder meg...
At jeg er født i en annen kropp en det hodet og sjelen min føler seg som har jo alltid vært en utfordring i seg selv, viss meningen med livet er å finne seg selv har jeg kommet langt på vei. Jeg vet at jeg er en gutt, jeg har skapt mitt eget navn, jeg fant ut hvem jeg er gjennom å erfare hvem jeg ikke var. Men det dukker stadig opp sider med meg selv som jeg overhode ikke liker, og jeg har hatet meg selv så lenge jeg kan huske. Omtrent uansett handling jeg har foretatt meg har jeg endt opp med å føle meg rotten, teit, uverdig, dum og mange andre negative ord. Jeg har med andre ord fått dårlig samvittighet. Handlingene og uttalelsene mine har såret mennesker jeg er glad i, det har heller aldri vært baktanken min, men det var ofte resultatet uansett. Jeg har ikke kunne fattet hva jeg har gjort galt. Men, jeg tror jeg ser det nå. Jeg ser at gjennom å misslike meg selv, er jeg ikke i stand til å like noen andre fullt og helt eller hele livet i seg selv. Jeg må elske meg for å vite hva kjærlighet er. Jeg må elske meg selv for å kunne gi kjærlighet til andre. All menneskelig handling er på sitt dypeste plan motivert av én av to følelser – frykt eller kjærlighet. Mine handlinger var i hovedsak basert på frykten. Frykten for å ikke bli akseptert som en av alle de andre, frykten av at andre skulle hate meg like mye som jeg selv gjorde. Men jeg har aldri hatet noen andre enn meg selv, jeg har vært generelt et godt menneske, har aldri likt å såre noen, har aldri likt å slå noen, har alltid tenkt at det er omtrent ingenting i livet som ikke er utilgivelig, mennesker må få kunne gjøre feil uten å bli straffet for det resten av livet. Men det var noe som har stengt seg ute fra min godhet, jeg har vært nedverdig mot noen menneskegrupper og vært en av de som har misslikt meg og ertet meg likeså… For dette ber jeg om tilgivelse, ikke fra Gud, men fra de det gikk utover og tilgivelse fra min egen sjel. Mine uttalelser har aldri vært direkte til en person, men til en masse, mitt syn har vært forvrengt. Jeg har åpnet øynene nå, men er langt i fra fullkommen..
Jeg kom faktisk til det stadiet i livet der jeg HATET noen, ganske sterkt, det nærmeste jeg har kommet til å hate noen jeg faktisk elsket. Jeg har skjønt at andre rundt meg mislikte denne personen like sterkt som jeg, men det er fordi min versjon av sannheten var ikke hele sannheten. Jeg løy aldri om tingene, men jeg unnlot å fortelle veldig viktige sider av personen som viser hvor godt hjertet hennes var. Slik har jeg fått andre til å vende ryggen sin mot henne, uten at hun fortjener det. Hun har bedt meg om tilgivelse for sine handlinger mot meg, og med det er det åpenbart at jeg ikke kan hate henne lenger, fordi hun beviste meg at hun er god på bunnen hun også. Dermed har vi tilgitt hverandre og er nå gode venner i tykt og tynt. Jeg har innsett mye av dette gjennom en person som har åpnet meg som en bok, hun har ”kjeftet” på meg og min måte å tenke på, for dette er jeg evig takknemmelig. Det er fremdeles en lang vei å gå for å bli hel igjen, det er mange ting under overflaten. Jeg vet sannheten er nøkkelen til kjærligheten, men det er lett å falle i gamle uvaner og unnlate å si hele sannheten, eller skjule den totalt. Jeg skal prøve det som står i min makt, NEI jeg skal ikke bare prøve… jeg SKAL gjøre det som står i min makt til å komme med sannheter og gode ord om meg selv og om andre. Jeg har måttet innrømme at jeg er livredd for å virke feminin, derfor har jeg ofte tatt på men en mer maskulin maske enn den jeg føler meg som. Jeg har valgt å nedverdige andre grupper for å fremheve min maskulinitet. Totalt livredd for at noen skulle finne feminine sider med meg og tolke meg som den jeg ikke er. Jeg er en mann selv om jeg er følsom og ikke liker fotball. Om noen vil tolke meg som homofil var jo en av de største skrekkscenarioene før, men jeg vet hva jeg er og hva jeg ikke er. Og i hovedsak er det det som spiller en rolle, at jeg selv kjenner meg selv. Det er kanskje derfor mine forhold ikke har fungert, fordi jeg ikke har vært meg selv i ren redsel for å bli forlatt. Men hvordan skal noen elske meg når ikke jeg engang tør å innrømme hvem jeg er? Så jeg takker henne, hun som kom og banket litt vett inn i skallen på meg, jeg takker henne høyere enn himmelen selv. Jeg ser fremover med en ny energi, og jeg tar ikke så tungt på vei om hvordan ting forløper seg, jeg er ikke fremsynt og kan ikke si det sikkert. Som sagt er det lett å falle ned i min mørke grotte igjen. En ting er klart: Lykken finner jeg i meg selv, ikke i noen andre og ikke i gjenstander. Jeg ønsker meg fremdeles pikk og baller, men det er for min egen lykke, ikke for andre. Jeg vil føle meg komplett fysisk og sjelelig, jeg velger å tro at det er det som skjer etter operasjonen. Alt i universet har sin plass og til sin tid, jeg kunne ikke blitt komplett før jeg hadde innsett dette jeg akkurat har forstått med meg selv. Nå som jeg har fått sannheten om meg selv servert på sølvfat er jeg klar til neste skritt inn i komplettheten..
Hensikten med et parforhold er forresten ikke å få en annen til å komplettere deg; men å få en annen å dele din kompletthet med.
Enkelte ting i livet blir ikke alltid slik man ønsker, men jeg har lært så mye i det siste at det er nesten for patetisk å bli deprimert av slike ting. Jeg velger å finne min deffinisjon på hvorfor ting forløp seg som det gjorde. Jeg vet nå og følte det hele tiden, at det kanskje ikke ble som jeg håpet. Håpet er ennå der, jeg gir ikke opp for å si det sånn. Heldigvis er ting klarere nå enn det var før i dag. Jeg har fått et nytt syn på livet, og folk ser kanskje dumt på meg om jeg går inn i detaljer, men for meg er synet ekte, og det har hjulpet meg så langt. Jeg velger å holde på det, så får heller andre mene noe annet. Det er deres valg, jeg skal ikke tvinge folk til å forstå meg.
Noe av mitt syn i veldig korte trekk:
1. Liv er en kontinuerlig, skapende prosess.
2. En mesters hemmelighet er at man ikke forandrer mening, stå for de samme valgene hele tiden
3. Ikke godta NEI som et svar
4. Vi påkaller selv det vi tenker, føler og sier
5. Liv kan være gjenfødelse eller gjentagelse
6. Sjelen skaper, fornuften reagerer
7. Sjelen forstår det fornuften ikke kan fatte
8. La være med å forsøke å finne ut hva som er "best" for deg (hva du har mest å vinne på, tape på, og å få hva du vil), og konsentrer deg om å føle hvem du er
9. Dine følelser er din sannhet. Det som er best for deg, er sant for deg
10. Tanker er ikke følelser, de er snarere en ide' om hvordan du bør føle. Når tanker og følelser blandes, overskygges sannheten, og kanskje den blir borte.
11. For å nå frem til dine følelser, må du "gå fra vettet" og vende tilbake til dine sanser
12. Så snart du vet hva din sannhet er, skal du leve den ut
13. Negative følelser er ikke følelser i det hele tatt. Snarere tvert om, de representerer tanker som har sitt utspring i dine eller andres gamle erfaringer
14. Tideligere erfaringer er ikke noe bevis på sannhet, fordi ekte sannhet skapes her og nå, i deg selv eller i andre.
15. Å forandre reaksjon på alt, leve i nået, det forhåndsbestemte øyeblikket, det som ble sendt og er på vei, før du engang har tenkt tanken... Med andre ord: vær her og nå, og ikke i fortiden eller i fremtiden
16. fortid og fremtid kan bare eksistere i tankene. De forhåndsbestemte øyeblikkene er den eneste virkelighet, VÆR DER!
17. Let og du skal finne
18. Gjør det du må gjøre for å holde kontakten med sannheten. Ikke avbryt det du har behov for å praktisere for å være i kontakt med verdensaltet..
Ja, det kommer nok flere ord fra denne karen tenker jeg. Det er ikke alltid lett å leve etter et slikt syn, men det skader aldri å prøve så godt man kan. Det er mange faktorer som spiller inn. Hver dag er en ny dag, en ny mulighet til å bygge litt mer av seg selv. Grip dagen! Grip nået!
Jeg møtte henne, en vakker og søt jente. Ikke kunne jeg tro at noen kunne like meg for akkurat den jeg er. Men jeg tok feil, hun likte meg selv når jeg fortalte henne alt om meg selv og min "sykdom" .. Hun har gitt meg så mye mer enn det jeg har bedt om, og for det er jeg evig glad. Hjertet mitt dunker for fullt og jeg er forelsket, om hun er det samme vet jeg ikke, hun er i hvertfall interisert i meg mer enn bare en venn.. *smile* Jeg har oppdaget sider med meg selv jeg ikke helt liker, men man blir litt skjult og legger på løgner for å beskytte seg selv. Når jeg er med henne har jeg ikke lyst å ha min maske på, og jeg har turd å ta den av og lagt alle kortene på bordet. Jeg føler meg som et nytt menneske, et nytt og bedre menneske.. Tusen takk min kjære... Nå sitter jeg her og bare savner henne, å være forelsket innebærer så mange følelser på en gang og det går opp og ned. Redd for at hun ikke skal føle det samme, glad for at jeg finner glede i hverdagen, nervøs for å si ting feil, lykkelig for å kunne være meg selv, bekymret for at hun ikke har det bra, osv osv... Akkurat NÅ har jeg bare lyst å løpe til henne og omfavne henne. Hun er en av de bedre mennesker jeg noen gang har møtt, fortjener jeg henne liksom? Hvorfor skal jeg være så heldig? Jeg er bare utrolig glad for at jeg tok et skritt videre... Jeg ser gleden i livet, jeg ser gleden i meg selv og i det å kunne like meg selv med og uten klær. Jeg ser at jeg har vært inni en mørk grotte med mye frykt og smerte, nå kan jeg glede meg over små ting med livet og jeg kjenner jeg har lyst til å leve...
Håper så inderlig at operasjonen kommer til høsten, jeg skal ringe sykehuset til uken og så får det heller briste å bære. Er responsen veldig negativ veit jeg om en som kan hjelpe meg å takle den smerten det skulle medbringe.... Håper bare på et positivt svar, jeg har ventet lenge nok nå synest jeg...
Jeg ser at jeg av og til angrer så fryktelig på alt jeg gjør, hva jeg sier og hva jeg skriver og så vil jeg bare slette det. Men, det er jo mine tanker og mine følelser jeg da sletter, hva skulle det være godt for? Men no har jeg et problem, jeg er veldig betatt av ei jente, og hun veit jo så klart ikke om min situasjon, hvordan skal jeg fortelle henne det? Jeg vil jo bare nyte tiden jeg kan få med henne, men jo mer tid det går jo verre blir det å si det. Det var en vis mann der oppe som sa at sannheten er nøkkelen til alt, men han sa ikke hvor lang tid det må ta før man forteller den...
Jeg vet ikke om jeg skal danse av glede eller legge meg ned å dø av sorg, for uansett virker alt så håpløst. Det er også det denne vise mannen sa; At lever man i frykt vil man ikke kunne oppnå lykke, man må trosse frykten, se på livet som en utfordring man vokser på. Alt kan gå galt, men det er heller ikke noe som kan gå bra om man ikke tør å trosse frykten.. Så jeg får bare hoppe i det, for hun er virkelig en potensiell partner jeg ser etter....
Nå er det en stund siden jeg har skrevet her, det er fordi jeg har en annen blogg som er mer åpen. Men det har no skjedd en del siden sist og det blir for mye å fortelle alt, så jeg kan prøve å ta det i korte trekk.
Jeg opplever stadig en forbedring i hva jeg tør på den sexuelle front og jeg har på en måte akseptert at det jeg har er det jeg har og så kan jeg bruke det om noen vil. Jeg har lært meg selv å elske meg selv til en viss grad i allefall, det er ikke like nervepirrende å gå på dass osv...
Jeg har fått sett at en venn jeg elsket lar meg sitte helt alene i driten uten noen form for empati eller omsorg, jeg har innsett av ordet venn ikke lenger beskriver den personen. Etter det har jeg blitt mer mann og mer tøff i trynet, jeg lar meg ikke knekke. Når en person drar meg så langt ned i driten at jeg vil genuint dø på stedet så er ikke den personen verdt en drit for min del, så so long goodbye.
Jeg har vært på date, opptil flere ganger faktisk. Noen gode intime resultater og andre mer avanserte. Det viktigste for meg er å gå ut der og prøve meg fram. Jeg er i en prosess og venter på the final stage som forhåpentligvis kommer i oktober. Veien er lang og tung, men jeg lever!
Til mine venner: Er kjempeglad i dere, takk for at dere strekker ut en hjelpende hånd når jeg trenger det som mest. Håper dere setter like mye pris på meg som jeg setter pris på dere.
Da var det helg og denne avslappingen jeg vil ha eksisterer ikke denne helgen heller. Drakk i går og klarte faktisk å legge meg for en gangs skyld, ikke at det hjalp noe særlig for det var helt jævlig å stå opp å være fyllasyk. Jeg er for vandt med å være våken når rusen går ut av kroppen. Og så kom jo ungene til min bror opp på besøk så det er jo rene barnehagen her... Hurra! Jeg har sett på barnetv i dag og kanke fatte hvor NRK fikk det inn i hodet at det der var pedagogisk? Morsomt var det i allefall, fikk latterkrampe. Neida jeg er ikke barnslig.
Jeg fikk spørsmål fra en jeg har gått på barneskole med som er homofil om jeg skulle på gaygalla. Måtte forklare han at jeg ikke har noe der å gjøre, jeg er hetrofil mann og har ingenting på gaygalla å gjøre, er ikke mange som helt henger med på den. De tror jeg hører til den parade-klanen der.. Er småirriterende at noen som veit om meg ikke tør å rope homo til noen på tv fordi de er redd for å såre meg.... WHOOOT?? Eg e jo den som skriker høyest, særlig om håndballmenn, de må være skrudd i hue om ikke noe annet... For en fissn sport...
Jeg tror fremdeles jeg er kongen på jorden og er skikkelig egobrain i dag, (men det er bare utapå.. )
You see my pain is real Watch my world dissolve and pretend that none of us see the fall As I turn to sand you took me by the hand and declared, that love prevails over all.
Ja da er onsdagen over og Red John is still on the loose.. Jeg har stresset veldig mye i dag og gudene veit eg ønsker meg en laptop! Skal på trening i morgen! Må få ut litt energi og bygge opp denne støgge kroppen. Tvangsslanking på høyt plan - goddag! Jeg MÅ ned masse i vekt for at operasjonen skal bli vellykket. og jeg må ned til ca 55kg.... Og jeg startet på 85 og er nedi 69 nå, så jeg har vært flink. Nå gjelder det å fortsette med det!
"Dine ord strømmer til meg som søt musikk med arabisk tekst det høres fint ut, men jeg skjønner ikke hva det betyr, jeg liker måten musikken forfører min sjel og jeg danser av lykke, men oversettelsen vil jeg helst ikke høre, for jeg vet jeg blir skuffet"
Enten faller jeg for de som viser seg å være lesbisk (ironisk nok vil de ikke ha meg, noe som i og for seg er et kompliment men veldig irriterende) eller så dåner det et par homser etter meg. Jeg er hetro og vil ikke holde på med en gutt, de kan få gjøre hva de vil men ikke bland meg inn i det! Det er mange som mener jeg er diskiminerende mot homofile, men jeg er generelt diskriminerende mot folk som ikke har sjølironi om de e homo eller ei... Jeg har selv fått slengt et par saftige gloser etter meg jeg også skjønner du, men jeg hater meg selv såpass mye selv at det ikke er noe verre om det kommer fler med på laget og "heier" på mitt selvmord...
At verden rundt meg er blitt helt snudd opp ned er jo bare typisk at; når jeg endelig blir en mann, faller alle kvinnfolka for damene.. Men jeg blamer dem ikke, tror mange av dem lesbiske der ute er jenter som har gitt opp kjærligheten med mannfolka. Og pass på!, jeg kan være diskriminerende mot menn og jeg. Men husk at jeg drar ikke alle under en kam, og jeg sammenligner meg selv med dem, men setter meg selv såklart i et positivt lys og dem i et negativt for å dra til meg flest damer.. (som viser seg å være lesbisk, fordi de allerede har gitt opp, og det hjalp vist ikke at jeg mangla en viss ting mellom bena, for jeg var visst en gutt uansett)
Men det finnes flere fisker i havet sies det og jeg satser på å få snøret i bånn en dag..... (jeg må bare få reparert fiskestanga først)
Nå har jeg endelig fått datan opp til min mor. Holdt på å krepere uten den nå som jeg er syk. Jeg trenger pc'en for å komme meg vekk, liker å kose meg med internett eller spill i lang tid. Det er såklart best etter en lang dag på jobb og etter middag... Nå har jeg prøvd å spist noe i hele dag, men jeg får bare veldig vondt i magen når jeg spiser. Ikke har jeg mer Cola heller, like greit, for da blir jeg bare tykk..
Jeg hadde meg en liten nedtur, men det finnes heldigvis oppturer og. Jeg tror Xdama har sluttet å kontakte meg for godt, hun fikk vell sjokk av hele opplegget. Så, det er like greit, klarer ikke se på bilder av oss engang. Jeg vil ikke slette minnene, men trenger ikke presse de inn heller. Synest bare det er veldig dumt vi ikke kan møtes som venner engang. Jaja, livet er sånn, det må jeg bare innse.
Jeg får fortsette å klistre på meg smilet hver dag og ta to busser til jobb, bare jeg blir frisk til mandag, jeg er fremdeles veldig dårlig. Skrive blogg kan jeg også, kanskje en annen blogg enn denne deprisive bloggen om en tragisk bit av meg som jeg ikke ønsker skal eksistere alikevell. Det har jeg prøvd på før, har utallige blogger der ute som er startet men ganske fort glemt også. Men, kanskje tiden kommer til meg nå som jeg bor hos mor? Hvem vet?
Det har skjedd egentlig veldig mye, men samtidig ingenting etter nytt år.. I hovedsak ender det opp i den konklusjon at jeg sliter. Har nesten gått så langt at operasjonen jeg har i tankene ikke er det viktigste, men det jeg nesten garantert gjør etter at det er ferdig.. Så hvorfor vente til jeg er ferdig? Ikke mye skremmer meg, verken å gå på rødt lys eller joggesko på is, bare for å si det indirekte... Har prøvd å si det til mine venner, men de tar meg nok ikke alvorlig nok fordi jeg alltid spøker om det. Og den eneste jeg trodde litt støtte skulle komme fra var X-dama, men eg e for godtroene tydeligvis. Akkurat som om hun skulle brydd seg om det da, som sagt før; hun hadde ikke merka det engang... (det går ikke akkurat ann å skifte profilstatus da nei)
Året begynte egentlig bra, men nå er jeg syk både fysisk (omgangssyke) og psykisk... Er vel ingenting som hjelper nå, skulle bare ønske høsten kunne kommet litt fortere så jeg ble ferdig med det. Dette er som å binde et tau fast i et nyspiret tre....
Det var faktisk et tidspungt tidelig på året der jeg trodde jeg hadde sett lyset, men lyset sluknet. Kanskje jeg skuffet den som tente det for meg, altså meg selv... Ikke engang sanger hjelper særlig nå, og alkohol bør jeg holde meg unna. Ting blir veldig fristende når jeg drikker og det er ikke så lurt om jeg har tenkt til å bli her til høsten.
Jeg savner hjemplaneten min, og jeg vet en dag vil jeg reise tilbake. Denne planeten er fortært, invadert og oppbrugt. Menneskene har ødelagt den, og energi-synapsene er kuttet bort. (om noen sier jeg har blitt påvirket av Avatar-filmen tar de kanskje bare litt feil , disse tankene har meg og Marilyn Manson hatt lenge før filmen kom ut, men å se filmen gav meg flashbacks) Miss my home.. phone home!!
jeg trodde V var en av de få som holdt ut lenger enn 7 på nyttprsaften!! Men neida, her sitter jeg igjen p har lyst å feste an mer.. At jeg er fra en annen planet er nesten bevist!
Av og til skjønner jeg bare ikke noe som helst. X-dama ringer meg sjeldent og når hu først gjør det er det for å mase om han fyren som bor hos henne men som ikke vil bli sammen med henne. Jeg ønsker faktisk de blir sammen så jeg slipper å høre på maset hennes. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er kommet over henne og er fast bestemt på at det aldri blir meg og henne. Dette veit sikkert ikke hu, for hun spør ikke hvordan det går med meg og da trenger jeg heller ikke å innformere henne om det.. Jeg har blitt kjent med ei veldig grei jente som bor i nærheten, hun veit ikke alt om meg ennå men tenkte å si det når vi treffes etter nyttår. Så får det briste eller bære, jeg orker ikke å bekymre meg om fremtiden. Livet skal ikke begripes, det skal gripes...
Så var det denne eller disse bostedene mine da, bor hos mamma og i min gamle leilighet som ei venn av meg har tatt over. Det skjedde jo pga at jeg fikk et plutselig innfall i min sorgperiode om å spare penger for å flytte til Oslo for å bli sammen med X-dama igjen, men jeg ser at den planen er ute av bildet og jeg har ingen fast sted å bo.. Penger får jeg spart, så får jeg heller skaffe meg noe neste år... Kjekt å bli vartet opp litt også..
Det er snart 2010 (vanskelig å skrive det , jeg trykker alltid inn to nuller etter 2-tallet) 20010 :-p Tiden gikk jammen fort....
I 2010 skal jeg: 1. trene fast 2. ta livet som det kommer 3. slutte å røyke 4. opereres 5. ??? P?u?l?e? ??? :-p
Skal på Tom McRea konsert i mars, det gleder jeg meg veldig til. Han har støttet meg gjennom denne harde tiden med sine fantastiske tekster....
I can live with my regrets Still raise a smile, still raise my head And a stranger God can be so cruel And a holy fool is still a fool
Jeg har opplevd en del nå...... Har tatt et skritt videre og utnyttet et menneske for sex... Joda..... jeg er en drittsekk, men det er godt for meg å faktisk ikke elske alle.. Jeg har innsett at jeg må være med meg selv litt før jeg kan bli i lag med noen andre... Lykken er ikke i en annen, lykken er inni en selv.... Så nå er det en berg og dal-bane inni meg med hjertesorg, hat og oppgitthet... Jeg ser frem til operasjonen til høsten, men gruer meg på tanken å ligge der alene uten besøk, men jeg burde vært vandt med det til nå... Jeg fortjener dette, har ikke vært en engel hele livet for å si det sånn ....
Standing alone with no direction How did I fall so far behind? Why Am I searching for perfection? Knowing it's something I won't find
Ja nå er det ikke lenge til jeg får besøk av hu fra Modum.. Jeg gleder og gruer meg, men satser på det blir bra. Hun er i hvertfall villig til å gjøre ting med meg helt uten klær og det vil jeg ta som et kompliment. Men det blir første gangen min og jeg føler meg som en 15 åring som skal ha sex for første gang.. Jeg tror og håper det ender godt.... Jeg ser det at når mine forige damer ikke var villig til å gjøre det så sier jo det seg selv at de umulig kan ha elsket hele meg egentlig. Men skjønner dem på en måte også, men likavel....
Ja, tiden leger alle sår... Jeg tror faktisk jeg har klart å ta det store steget! Jeg snakker med ei jente på nettet, hu skal komme hit neste uke... Så får jeg se derifra.. Hu bor på østlandet hu og selvfølgelig... Jeg skal i hvertafall ta det med ro, ikke gå inn i noe forhold med det første.... Eg vil at det skal være den rette denne gangen, vil bare slappe av i sjelen....
Nå skal jeg snart på jobb etter en uke med å være syk. Jeg kjenner at jeg er no ennå ikke frisk, men sykemeldingen går ut i dag så jeg må på jobb. Det er bare to dager til helg da, så jeg klager ikke. I går klarte jeg å la vær å svare xn på mobilen, jeg er stolt over meg selv. I dag fikk jeg ny mld der det stod: God morgen gutten. Hvordan går det med deg? Blitt noe bedre? Savner deg jeg... Ahh hjertet mitt sier ååh åhåh svar svar; se hun skrev at hun savna deg, hun er glad i deg ennå, hun liker deg, kanskje det er håp!! Hodet mitt sier; Ikke faen at hun skal komme her å vri følelsene mine rundt på den måten, enten skal vi ha lite kontakt, eller skal vi ha kose-kontakt. Kjekt hun spør hvordan jeg har det, men det at hun savner meg (når jeg ikke får lov å komme på besøk) er bare frekt å si.. Det øker bare smerten ennå mer... Argh... !!
Jeg har et godt øye til ei her på nettet, og jeg håper det kan bli noe mellom oss. Da vil ikke jeg ødelegge det med å gå tilbake til xn igjen. Skal bruke min flybillett til å treffe hu fra nettet i stedetfor! Jeg vet jeg burde få meg ei dame i Bergen, men de vil jo aldri ha meg.
Jeg hadde en plan om en bok, begynte på den, men det er for mye drit. Jeg kan gjerne skrive en historie som en oppsummering, men lar heller sanhetten ligge til de som vet det. Alle har sine svin på skogen, jeg har ingen plikt å fortelle verden om dem. Jeg har valgt å bare ta meg med dit veien fører meg, jeg skal unngå så mye kontakt med henne og prøve å være den jeg var, den positive meg... Ellers vil jeg drukne meg i meg selv og det er ikke godt for noen.. Jeg vet jeg sliter, skulle ønske det ikke var sånn. Det er bare så vanskelig når jeg vet at etter operasjonen så har jeg ingen mål lenger, mest sansynlig ingen dame heller. Jeg la meg ut helt ærlig på en datingside, men uten noe særlig respons tok jeg vekk det som stod om at jeg er transkjønnet. Og da fikk gutten svar ja.... *oppgitt* Leser på forumer at det er mange som sier dem ikke hadde hatt sex med en de fant ut hadde et annet kjønnsorgan enn identiteten.. De er bare blåst i hodet... Men på en annen side har jeg ikke vist meg naken for noen av de jeg har vært i lag med, vi hadde sex men ikke helt på den måten de forestiller seg når noen stiller dem det spørsmålet. Så det finnes jo mulighet for meg og, men da må jeg la være å fortelle dem om hvem jeg egentlig er i begynnelsen og jeg vil ikke "lure", "lyge" osv, trodde jeg var ferdig med det... Er så lett å løpe tilbake til henne om hun står der med armene åpne en dag... Men jeg vil ikke, jeg tør ikke og hun fortjener meg ikke. Det er jeg som endte opp med å føle meg lurt og utnyttet tilslutt.. Kanskje livet blir lettere med en mikropikk og baller enn ingenting... Får bare satse på det....
Ja, det var det jeg trodde! At dette kjærlighetspisset har bringt meg til meg selv igjen der jeg er den jeg var en gang for noen år siden. Det var da jeg traff henne og dette forsvant, det er sånn jeg har følt det nå. Ser tilbake på noen gamle skriverier jeg har lagret på dataen;
30.mai 2006 Koffor skal jeg gidde å være tilstede når ingen innser at jeg er her??? Har vel ikke bidratt så mye selv og kan vel ikke forvente at folk skal løpe ned dørene her. Men, det er likevel noen av mine behov som aldri blir tilfredstilt, nei jeg snakker ikke om noe dirty no ' ferdig med det' Lurer foresten på om eg er "normal" eller om det er verden som er gal? Er jeg gal? Hvorfor er jeg så merkelig? Koffor kan ikke jeg være en av de derre everyday humansene som går rundt i gatene og jubler over den nye genseren som er kommet. Ooooh den sangen var gøy, fikk meg til å danse... --- GØØØY??? ugjennomført og støgg, heter det -Koffor er eg sånn pessimist?? Er det det eg er? Eller klarer eg å se mye lettere enn andre hva verden virkelig består av?? Av og til, eller ganske ofte egentlig så vil jeg bli naiv... jævlig naiv.... eller ka no det er.. Jeg vil gjøre sånn som de på skolen, kunne kose seg fordi det er fint vær, da reiser vi på biltur og koser oss med venner og sånn... Hmm kanskje fordi eg ikke har noe særlig med venner? Og de få vennene eg har er altfor lik meg?? Så det blir aldri koselig.. ekke så god hobby å sitte å ramse opp tingene man hater.... Men jeg har så lyst å være en av dem, en av de naive teite folkene som eg hater, fordi dem har det så mye bedre enn meg (virker det ut som) , men slik blir eg aldri.. Får ikke kontakt engang... for eg er ubetydelig.. eg er bare der liksom.. Jeg kunne like godt hatt en samtale med et tre, akkurat like stor respons der. Ingen hører etter på meg, og jeg kødder ikke... AV OG TIL gjør de det.. og det er helst da vi er på tomansshånd... da er jo jeg det eneste alternativet.. Jeg må nok innrømme det, jeg er nok nederst i kommunikasjons-skjeden... Spesial avfall.. Jeg vil hjem til min planet... der folk kjenner meg, der de snakker med meg, der vi kan le av ting som faktisk er morsomt, og høre på god musikk.. ha det gøy, på f.eks fisketur, nyte solen og le.... Men jeg sitter fast... sitter fast på denne inngrode planeten, inngrodd av glade mennesker som ikke gidd å åpne øynene..... -egoisten-
Nå er jeg riktignok ikke like negativ som jeg var når jeg skrev dette, noe har tydeligvis gjort meg sterkere og jeg kan ha det gøy med vennene, uten dem er jeg fortapt, det har jeg faktisk innsett. Ønsket om å vende tilbake til min egen planet er like sterkt nå som det var da, kanskje sterkere. Jeg har vært uten meg selv i 4 år og det har vært fantastisk hærlig, jeg har såklart hatt det jævlig noen ganger, men det har aldri vært av den grunn at jeg ikke trives i meg selv sånn generelt viss man ser bortifra kjønnsorganet. Nå er det sånn, nå er jeg tilbake til meg selv, den hun ble kjent med den gangen og den hun "reddet". Hun har vel glemt at jeg var sånn, og uansett så er det ikke hun som skal ha skylden for det. Hun har tatt det valget om å miste meg ja, men jeg har vært med å bidratt til det selv med at jeg ikke har fått ræven i gir. Jeg innser egentlig bare at jeg aldri har vært skikkelig forelsket i henne, jeg har bare latt meg selv tro det. Jeg er ikke en person som kan bli forelsket, jeg er en person som bestemmer meg for å elske noen. Helt på slutten når det var over, men vi hadde fremdeles intim kontakt, da kjente jeg at det faktisk kriblet når jeg tenkte på henne, det er vel derfor det svei så jævlig når hun forlot meg på den måten her nå. Alltid har jeg lovet meg selv å ikke bli forelsket, men jeg er en løgner og holder ikke løfter for meg selv engang, det er fordi jeg ikke er venn med meg selv i det heletatt... I fare for å skremme bort alle som leser dette så avlutter jeg dette innlegget nå...
Tiden går og jeg har blitt bitt av svinesatan, det er ikke påvist at det er det men influensa er det i hvertfall. Bare så synd den ikke dreper meg, det hadde vært en passende tid å dø på nå synest jeg. Men tror jeg må skrive en bok først, så det er mitt neste mål. Jeg er ikke den som pleier å sette meg så store mål egentlig, men av de målene jeg har satt meg har jeg faktisk klart å fullføre noen av dem. Jeg er ferdig utdannet, jeg har sett Marilyn Manson, tatt på en Ferrari og kommet så langt i operasjonsprossessen slik at jeg er en mann (i det minste i folkeregisteret), jeg har hatt sex og jeg har fått oppleve at Brann har vunnet seriegull. Jeg har vært heldig, jeg kan se det, men føler meg ikke lykkelig av den grunn. Jeg har jo de målene jeg ikke har klart å oppnå, som å få barn, gifte meg og eget hus, det er klassiske mål som hvermannsen har, der har jeg feilet og er sikker på at det ikke er meningen at det skal skje med meg. Jeg har aldri vært noe A4-menneske så lenge jeg kan huske, så jeg skal vel heller ikke leve et A4-liv... Folk som ikke lever et A4-liv skriver gjerne en bok før de avslutter livet, og med det mener jeg ikke at jeg skal ta selvmord, men i tilfelle jeg dør helt plutselig er det bra å ha skrevet en bok, eller i hvertfall noe som kan bli en bok med hjelp av litt redigering. Jeg må skaffe meg en bærbar pc og en printer, skriften må ut til folket den dagen jeg dør...
Ja kjærligheten kan gjøre mye med en, på meg gjorde den meg åpen for manulipasjon men jeg er endelig kommet ut av transen og innsett at hun er ikke verdt et sekund av mitt liv. Hun gidder ikke å bry seg med å høre på tlf-svareren en gang og ville tydeligvis bli sammen med han fordi hun ville komme over meg og krever sympati?? Patetisk, hadde hun virkelig elsket meg hadde hun aldri såret meg så den måten. Hun kunne gitt meg et ultimatum; viss ikke du får ræven i gir nå og setter i gang en plan om hvordan komme til Oslo så finner jeg meg en ny en. Men neida, hun gjorde det som en ballong som sprakk. Så forventer hun at jeg skal ha lyst til å flytte til Oslo når hun ikke gidder å ha kontakt med meg engang-? Og ikke vil hun si skikkelig hadet og snakke fortrolig om det face to face heller. Og da innser jeg med nye (eller mine gamle) øyne at hun er ikke verdt å stresse for. Ønsker at hun blir lykkelig, men tror jeg sitter med ess i ermet nå. For nå har hun virkelig mistet meg for alltid, og jeg mener det denne gangen. Jeg driter i om jeg er singel resten av livet, et liv singel men uten sorger og svik er bedre enn å være sammen med en som manipulerer deg til å gjøre slik hun vil og la deg bli ensom og forlatt fordi hun ikke trenger deg der og da... Jeg kan med hånden på hjertet si; Jeg elsker deg ikke lenger!
I øyenkroken er det vått I halsen er det vondt
klarer ikke å svelge den store klumpen som kom da du gikk
I hodet mitt er det stemmer som forteller at jeg hater deg fordi det er for vondt å elske deg (dette er foresten et gammelt dikt som sier litt)
Hun elsker å bli elsket av meg Hun elsker meg ikke nok til å elske meg
Å være forelsket er en enveis følelse å elske er toveis... Det har hun tydeligvis ikke skjønt..
Hun sa faktisk flere ganger at jeg burde skrive sanger til henne i stedet for å sende sanger andre har laget, det spiller vel ingen rolle så lenge meningen er det samme. Ser på dikt.no på diktene jeg har skrevet i årene som gikk.. Jeg ser såpass at jeg har sett alt som det er, hun er ikke noe godt for meg. Jeg har bare ikke visst at jeg har sett det... Jeg har alltid skrevet dikt, og de har betydd like lite for henne som de sangene hun reffererer til. Skal jeg vente på at hun stiger ut på balkongen og der skal jeg stå i frierposisjon med gitaren og synge om hvor høyt jeg elsker henne? Jeg har alltid vært en frosk og jeg blir ikke til en prins uansett hvor mange kyss jeg får.
Legger med et dikt på engelsk som jeg har skrevet, tenkte at det passer godt til situasjonen.... Og beklager skrivefeil og sånn...
How can I get over you while you treating me the same way that I always wished you did.? When we where together i missed your soul when you flew away all you left behind was a big hole
Now you blow deathkiss all over me, wishing I will always stay at your side The ring I gave to you is rusting apart like all the pieces of my broken heart
Everyone as heard this before Am I dead or drunk?, I really aint to sure All I know is my eyes was burning when I saw your light fade into the dark I wish someone, even God, can show me the little leftbehind spark
No flame will ever appear from the darknes again except me burning the picture of us whith that wooden frame My memories of you is following me on the long road to nowhere If there is stil one little piece of hope left, you must show where
Ja, da var det på an igjen med en ny uke. Den forige uken var preget av kjærlighetssorg og missnøye på de fleste måter. Det er jo ikke over ennå da, men jeg fikk en gledelig sms fra x'n om at han fyren hun er interisert i vil også noe mer. Grunnen til at den var litt gledelig er at da får jeg lov til å gå videre, så jeg kan slippe henne ut av hjertet... Vi er jo venner og sånn, men føler ikke helt at vi er det heller for venner støtter hverandre litt mer enn hun gjør akkurat nå. Alt jeg ønsker er en samtale, en fortrolig siste samtale men det kan jeg vel se langt etter ettersom han fyren overnatter der hele tiden. Var i Oslo i helgen, skulle på sykehuset å ha samtale. Samtalen gikk no greit og fikk vite at jeg skal opereres nedentil til høsten 2010, tror ikke det før jeg ser det, for å si det sånn. Jeg sov hos henne fra torsdag til fredag, da låg jeg på rom med han duden. Jeg klarte i det minste å si at jeg ikke ville de sku sove på rom sammen når jeg var der, det hadde bare vært ultratungt. Kan ikke si jeg fikk sove til tross for 3 øl og ibux, sov i 2 timer den natten. Dagen etterpå reiste han på jobb, da kom hun inn til meg og vi låg i sengen sammen og koste og kysset. Ja, jeg kunne jo ikke motstå fristelsen, men skjønte ikke helt dobbeltsignalene, det er vel typisk kvinnfolk. Jeg kan fortelle alt om henne her inne, jeg vet at hun ikke gidder å bry seg om å lese mine innerste tanker alikevell (og viss du gjør det så er jeg positivt overraska)... Så jeg er klar til å gi slipp på henne og se om livet bringer meg en ny jente som helst bor i Bergen..... Men jeg skal ikke stresse med det, må jo klare å være singel og kun avhengig av meg selv for en gangs skyld. Skal uansett flytte hjem til mamma, selv om jeg tror Oslo-planene har gått i vasken nå. Hun bør jo skjønne at jeg ikke vil flytte når jeg vet at hun rett og slett ikke elsker meg. Hun sier hun har følelser for meg ennå, men tror ikke det er samme type følelser vi har for hverandre. Den sangen på forige blogg representerer hele greien. Men det var da bilen hennes kræsja jeg skjønte alt sammen og det gikk et lys opp for meg (Then I knew that our love was just a car crash away.)(MM-sang) Jeg visste en bil skulle kræsje (det gikk bra altså) så jeg innser at vennene, familien og til og med Marilyn Manson har sagt at hun ikke er den rette for meg. Men det er så vanskelig å gi slipp...
"Men opp av asken stiger en ny og strålende fremtid".. (ikke at den fremtiden Scar i løvenes konge forutså var så strålende akkurat med det første, men etter at Simba vendte hjem ble alt helt perfekt. Så alt jeg trenger å gjøre er å se inn i meg selv, jeg er ikke lenger den jeg var, jeg er mer enn hva jeg har blitt..... Så kommer Nala og vi blir kjærester og får en søt liten jentebaby ) Neida, jeg lar aldri fantasien løpe avgårde....
Over til virkeligheten: Når det gjelder operasjon har jeg ikke de store forventningene i det hele tatt, derfor prøver jeg å gjøre noe med min fantastiske nedslitte overkropp. Om jeg har 6-pack er det vel noen som tenner på det selv om jeg ikke har den største pikken i Norge, heller tvert om... Jeg må bare innse at jeg er som jeg er, og kommer aldri til å se 100% ut som en normal mann nedentill, det er surt men jeg må bare innse at det er en del av meg og det samme gjelder fortiden min. Så jeg bryr meg ikke så mye lenger om noen finner ut hvem jeg er gjennom denne bloggen, men trenger heller ikke å skrike det ut til gud og hvermann..... ________________________________ " Another car crash sunrise Is burning up my street Above the call of sirens Someone sings to me But it ain't you" (- Det dukka opp en ny sang i dag tidelig CAR CRASH!! - Det er ikke tilfeldig...) _________________________________
"In the brightest hour of my darkest day I realized what is wrong with me Can't get over you. can't get through to you It's been a helter-skelter romance from the start
One last kiss, before I go Dry your tears, it is time to let you go" ____________________________________
Legger med sangen som handler litt om min "fantastiske" reise til Oslo i helgen...
Change the locks on the door. Put out the light in the hall. I do not live here anymore
Put the world in a box. Turn the sign to the street. Aim for where horizon and blue skies, meet
But all I know is I'm not ready yet For the light to dim Got a suitcase, got regrets But I'm hopeful yet
I've been a gifted thief Stole everything for the cause I never had fingers as light as yours
So wake up pretty girl See the hope in small things Disappointment can wear you thin
But all I know is I'm not ready yet For the light to dim Got a suitcase, got regrets But I'm hopeful yet And I'll raise this glass of wine And I'll say your name
So let's be killers babe Make the great escape From all the bitter words Of every crowded street and empty heart It's Christmas day, Brooklyn in the rain But I am safe inside a better world of hope and memory Drunk on velvet wine, southern cross for light Deal your cards and hope that I can play a better hand this time
Darling I'm lost Adrift in the dark I'm clutching your words to my vampire heart once more So let in the light turn me to dust If it don't end in Bloodshed dear It's probably not love
Here we are in the darkest place My reflection shows only your face
Something is found Something is lost Went looking for clues on the streets of old New York And I spilled someone's blood I broke someone's heart again someone you know you're looking at him my friend
And the people in our lives We all leave behind Leave behind
Here we are In the darkest place To keep from forgetting I picture your face and I wonder while we count the cost Which is sweeter love or it's loss?
So I curse you my vampire heart For letting me you love you Love you ... For letting me love you from the start
Jeg sliter egentlig nå, men prøver å holde hodet klart. Har kommet frem med konklusjonen om at jeg skal flytte hjem til mamma igjen for å spare penger til å reise til Oslo for å bo der. Mister man håpet, mister man alt. Jeg vil ikke være en masete X som sender meldinger hele tiden, men hun er jo det eneste jeg tenker på om jeg ikke gjør på noe. Tenker det blir bedre når eg flytter hjem igjen og har folk rundt meg hele tiden. Orker ikke å sitte å smake på min egen nedstemthet. Jeg skal på sykehuset neste helg for en samtale, og skal jaggu fortelle dem om hva jeg tenker og føler. Kanskje jeg sier noe feil som utsetter operasjonen, men jeg tar risken på at kanskje det går motsatt retning. Saken er no at jeg skal sove hos henne fra torsdag til fredag, fikk ikke vært der lengre fordi hun skal på hyttetur med en kolega. Ja, jeg må jo bare stole på at de bare er kolegaer, men i og med hu sa til meg i går at hun føler hun har kommet seg videre er det no logisk at det er noen som har gjordt det litt lettere for henne. Jeg har ikke klart det for å si det sånn, men nå vil jeg sikkert ikke det heller. Var så fast bestemt på at det var henne jeg ville ha, men jeg var for treg til å komme meg avgårde og jeg skjønner henne. Men jeg kommer jeg, jeg skal flytte dit selv om hu har fått type eller ikke. Vil i utgangspungtet bevise at jeg klarte det og at jeg ofrer hele livet mitt for henne. Så får hun gjøre det hun vil gjøre med det.... Ja såklart prøver jeg å se etter potensielle partnere og prøver å være helt ærlig fra starten av, men det funker bare ikke. Jeg ekke dum heller, hver gang jeg forklarer nærmere hva transskjønnet betyr slutter de å svare meg. Det er ikke godt i det heletatt, skulle bare ønske det ikke var overflod av idioter her i verden, men det er det nok, ser det..... Jeg må jo smake på dette singellivet engang, har jo vært i forhold siden eg var 16 (faktisk) så har jo aldri vært alene lenge om gangen. Men jeg hater å være alene, hater det så jævlig. Trenger noen å støtte meg på som 100% kan se den JEG ER.... For jeg er jo et menneske jeg også, er jeg ikke?
Ja, forige blogginnlegg var som faen! Jeg åpna meg og falt i fellen.. Der var det skikkelig slutt mellom meg og henne og det tyder ikke på at hun vil ha meg what so ever... Ikke det at jeg var seriøs til å flytte til Oslo engang var tatt med et smil om munnen Det er da jeg spør meg selv; hva faen er meningen med at jeg traff henne? Min første X viste meg veien til hvordan jeg skulle komme ut av dette kroppshelvette. Den 2. Xn viste meg at det var den forige Xn eg sku satse på. Men fortid og nåtid kræsjet pluss utroskap fra hennes side... Jeg vet hun er over for mitt hjerte, og det har ikke noe med at hun har type, men jeg elsker henne ikke.... Jeg elsket nok bare følelsen av å kunne elske meg selv gjennom henne. Så har vi nylig X som jeg hadde så fast bestemt meg for å gifte meg med. Pengene stoppet meg i å nå målet, nå er det tydeligvis for sent. Noe i meg sier at det er aldri for sent å snu... Jeg vil bare bevise at jeg elsker henne så høyt at jeg ofrer hele min sjel for henne.. Får jeg plutselig ny dame så vil vel hun i allefall ikke ha meg tilbake for da vil hun bare si: Ja, hva var det jeg sa? Du kom over meg..... En ny dame for min del betyr ikke at jeg har kommet over noe som helst.. Jo, jeg innrømmer det at når jeg var sammen med henne så ville jeg prøve å komme over X1 og tiden tok sin tid og det fungerte... Jeg motsier meg selv til stadighet... Ser den!
Så var det dette med hvor enkelt det er å finne ny dame, det er vel ikke enkelt for noen egentlig... Men uten å virke ego så vil eg vel anta at det er en smule verre for min del. Det er så mye å fotelle og så mye å risikere... Det hjelper ikke å legge ut en annonse om hvem som vil bli sammen med en transkjønnet mann heller, garantert ingen svar!! Hjelper lite med operasjon uansett, for fortiden eksisterer uansett... Jeg vil nok overleve til jeg får operasjonen, det kan jeg garnatere.... Kanskje livet blir bedre etter det? Neppe.. Kem skal liksom suge meg da? Ka e poenget med å ha en kuk om alt du kan gjøre med den er å pisse? Ikke et lite sug ble jeg lovet engang.... For det har jo aldri vært en av mine høyeste ønsker nei.. Ja ser den ego-biten nå.. Men man skal kunne få lov å tenke på seg og sitt uten å virke egoistisk. Jeg bryr meg om mange her i værden, og er i bunn og grunn snill. Eller er jeg det? Er jeg en sinnsforvirret skapning som ikke hører hjemme her på planeten? Er jeg ekte? Er alt ekte? Er det en innblilning? Kem e det som faen vet svaret på det da? Det finnes garantert ingen som er så forvrengt som meg der ute og garantert ingen som elsker X så høyt som jeg gjør nå.. Skal ikke falle i fristelsen til å si at noen bare kan komme å drepe meg, det er vel EMO fuck that! Akkurat er og nå er det DET eg føler uansett kor teit og egoistisk det er.. Ser ikke poenget med noen, ser intet lys.... Ikke engang Marilyn Manson fikk eg se! Og hva sier det? "Gud" sviktet, kjærligheten sviktet og jeg sviktet meg selv også. Og ingen fortjener en slik jævel som jeg er, seriøst. Jeg tror jeg nesten kunne vært i stand til å drepe akkurat nå. Svik og faen, eg som har bedt om det. Be carefull what you wish, you might regret it....
En stor takk til dere som er der for meg og snakker med meg, jeg vet dere skal hjelpe meg men jeg føler meg like tom uansett..
(Takk for bursdagsgaven foresten.... Good luck... )
Nå vet jeg i hvertfall koffor cd'en til Marilyn Manson heter The high end of low....
Jeg har fått innkalling til en samtaletime, ble jævlig glad og jævlig skuffa av det brevet. Trodde jo seff det var operasjonen, men slik var det altså ikke.. Men, det er et skritt videre til neste steg.. Jeg har funnet ut at det å sitte å vente på at noe skal skje hjelper ikke på min mentale helse, jeg har derfor begynt å trene, det er i det minste det som er målet. Føler jeg skal klare det nå, føler meg mye mere happy etter jeg fikk giret opp kroppen. Det er lenge siden jeg har hatt den følelsen. Kanskje jeg kan tillate meg andre følelser å stikke innom hjertet mitt etterhvert, for 100% lykkelig forelska har jeg aldri vært, for det står alltid noe i veien for det lykkelig-begrepet.
I'll take the blame So you don't have to feel ashamed. I'll hide your pain So deep that you won't feel a thing. As I hold you I'm drowning too. I'll hide my tears To help you through. But inside I'm screaming for some healing, Never felt so empty and I'm telling you it's slowly killing me. Pleading for some meaning, I need to know there's something more to living than this horrible disease. Ellers så må det nevnes at jeg fant noen gamle dagbøker hos mamma her i helgen, jeg har ikke lest helt gjennom alt. Klokken begynte å bli ett så jeg måtte sove. Den dagboken som handler mest om identitetsforvirringen min har jeg selvfølgelig brent i skamfølelse... Den skulle jeg gjerne ha lest, kunne blitt en god bok ut av det. Men den ble slukt av flammene i blomsterpotten til mamma... I de dagbøkene ser jeg bare problemer i kjærlighetsforhold med psykopatiske kvinner som utnytter meg, og jeg leser at jeg er et meget svakt menneske som bare finner meg i hva det skal være, og det endres ikke med tiden heller... Jaja, jeg er vel bare sånn.... Jeg er uansett drevet av hat mot hu jeg har kjær, pga jeg ikke tør å åpne meg og smile og nyte det. Det kan jo være de forige kjærlighetsforholdene sin feil, men det burde da ikke gå utover henne. Så, jeg skal prøve å se på det med nytt lys, men det blir vel til at det kun er noe jeg sier.
Is it me or is it you? , something isn't right of all the things that we could do we just wanna fight someday i will find the courage to embrace you someday i will find the strength to erase you Jeg har uansett blitt tusen ganger bedre kjent med meg selv gjennom denne bloggen og det er hærlig, jeg er virkelig klar for nye forandringer og spennende ting. Jeg er klar for å smake litt på det alle kaller for livet..
Jeg møtte ei jente på chatten her på torsdag, hun var interisert i meg. Ja, greit nok det, men når hun klarer å prestere å si at jeg er den hun vil dele livet sitt med da etter 4 timer eller noe, da ble det litt for patetisk for min del. Så jeg fortalte henne om meg, og hun synst det var helt greit. Jeg falt litt i fristelsens felle, tilbake til gamle dager med naive 15åringer som hiver seg etter alt som er en gutt.(hu er altså ikke 15 men 21) Jeg klarte å fortelle (x)-dama om henne, for jeg vil jo være ærlig. Hun ble såklart lei seg og sånn, det var forventet. Men etter nærmere refleksjon over saken, så har jeg fått et svar om at det finnes alltid en eller annen som vil ha meg selv om jeg kanskje ikke vil ha dem. Så om alt håp er ute, så finnes det en utvei, jeg er ikke dømt til å leve alene. Noen vil vel kanskje si at det å leve alene ikke er et tegn på at man har misslykkes her i livet, men for meg er det veldig viktig å ha noen med min side. Noen som betyr litt mer enn familie og venner. Jeg klarer aldri å leve alene lenge om gangen, det er bare sånn jeg er. Men konklusjonen over hele denne saken er vel at jeg har funnet min utvalgte,(x)-damadet er hun jeg vil dele resten av livet mitt med. Jeg må lære meg å vente slik presten sa for leden dag. Vente er en gave og en kunst. Jeg skal vente på henne, for hjertet mitt sier at hun er den jeg skal ha resten av livet, og venter man på noe godt venter man ikke forgjeves sies det, så jeg får bare satse på at den som sa det har rett....
*Her er et bilde av meg som liten* I dag hadde jeg en fortrolig samtale med hun som er "sjef" for meg.. Det kom noe godt ut av det, jeg reflekterte litt over meg selv for ente gang.. Hun mente at det er lurt om jeg får en å snakke med om alt dette, det er sant det, men når jeg først har sjansen så tør jeg ikke si noe som helst, jeg liker rett og slett ikke å åpne meg for totalt fremmede folk (psykologer o.l)og liker best å late som alt er helt ok selv om det ikke er det. Skulle ønske hun jeg har kjær kunne åpne sitt øre til mine tanker og følelser, men skjønner det ikke er lett, for hva skal man liksom svare? Jeg er sånn selv når hun kommer til meg med sine problemer, jeg lytter men føler ikke jeg kan gi noe svar som hjelper, det er jo ikke noe som hjelper annet enn å bare få det ut og ordne opp i det selv... Jeg liker den forståelsen jeg får på jobben, men skulle ønske ingen visste det, for uansett hvor mye folk respekterer det og ikke oppfører seg annerledes så har jeg bare en tanke i hodet: At de vet det, og da blir jeg minnet på det hele tiden. Når jeg er med folk som ikke vet det, så glemmer jeg at jeg er slik jeg er og er bare meg selv uten noen form for problemer. Det er vel derfor jeg ikke liker å gå på do eller dusje, eller være alene... For da blir jeg minnet på det (det hjelper jo ikke helt med denne bloggen heller, men det er kjekt å få det ut, kanskje det hjelper) Jeg fungerer best skriftlig med mine følelser, når jeg skal si noe muntlig så bare setter jeg på meg masken og vil ikke ta den av, eller tør ikke å ta den av i ren redsel for at jeg ikke får den på igjen. Jeg er ikke helt i vater merker jeg :-p Jeg lurer på hvor mange på jobben som egentlig vet det? Og jeg vil egentlig ikke vite det heller. Jeg skal flytte til Oslo en gang og der er sansynligheten for at noen vet det mindre. Det er teit av meg å måtte skjule meg selv sånn på den måten, det er jo dette som er hele meg. Jeg vil bare ikke være sånn, jeg vil være normal, jeg vil kunne krysse av på *MANN *KVINNE-skjemaer uten å irritere meg over hvorfor det er så jævlig viktig å vite, jeg vil kunne gå på badestranden og ikke være livredd for at badeshortsen skal falle av eller at noen skal oppdage arr på kroppen min som tilsier at jeg ikke er normal, jeg vil kunne ha tilfeldig sex på byn, jeg vil kunne flørte med jenter uten å måtte gå å grue meg til å kanskje miste vedkommende om hun fikk vite, jeg vil bare være naiv og uvitende når det gjelder kvinner og deres kropp, jeg vil bare være en av mengden... Jeg er en av mengden når folk ikke vet, de tror i det minste det...... Uansett hvor mange operasjoner jeg skal gjennom, kommer jeg aldri til å kunne legge fortiden bak meg.. Og jeg vet at jeg ikke hadde vært meg selv slik jeg er personlighetsmessig om det ikke hadde vært for fortiden, så det er jo bra den eksisterer, jeg er jo på en måte glad i den positive siden av meg... Alle ønsker å være på andre siden av gjerdet, alle har noe de sliter med eller er missfornøyd med, det har jeg i det minste tilfelles med dem.... Håper foresten ikke folk tolker dette som en sipppe-sippe-se-på-meg-jeg -trenger-hjelp-blogg, dette er bare min egen form for terapi...
(Terapi (fra gresk: θεραπεία) er i dagligtale brukt om en aktiv handling for å løse et problem hos seg selv) :-p
Jeg fikk en sånn fantastik flott kommentar på mitt forige innlegg, legger det ut her (selv om du kan bare klikke deg inn på den nedenfor) Jeg ble veldig glad for den, det er ikke alt som er like lett å få ut når man snakker face to face med folk, så det er kjekt å vite at noen har tatt seg bryet med å lese litt her.
Kjære lille broen min kjempe fin blogg og utrolig flott og ærlig skrevet...jeg føler jeg kansje forstår mer av deg nå...du har det jammen ikke enkelt i hverdaglige ting som vi andre tar for gitt... Jeg skal innrømme at jeg ble lettere sjokert når du "kom ut av skapet" og jeg skjønte jeg hadde "mistet" lillesøsteren min. Men jeg tror jeg tok det med god fatning selv om jeg inderst inne tenkte at kunne du ikke bare vært lesbisk? Det hadde gjort det så mye lettere-men jeg ser jo nå at det er ikke det du er det du er en gutt født i en feil kropp.Det er vanskelig å forstå dette men jeg vet jo at jeg er kvinne og heldigvis har kroppen min også skjønt det.. Når jeg tenker tilbake på barndommen vår er det enkelte ting som faller litt mer på plass.Jeg skjønner nå hvorfor du aldri ble den lillesøsteren som jeg gledet meg til skulle raide skapet mitt og stjele sminken min.Du fikk hysteriske anfall når jeg på død og liv skulle sminke deg-det glemmer jeg aldri.Jeg husker også protesten din når du skulle på ditt første skoleball og kles koden var kjole for jentene og dress for guttene-du nektet plent å gå på det ballet! du mente at ingen hadde rett å tvinge på deg kjole! Du fikk aldri den radiostyrte bilen av mamma når du var liten-hun er typisk sånn jente ting til jenter så du endte opp med dukkehus og barbie¨.Kansje det er en radiostyrt bil du skal få av meg til bursdagen din? For jeg vet at dette er noe du ønsket deg i mange år! Med barndommens minner er det en jente som smiler og ler til meg når jeg ser tilbake,jeg er i grunn heldig for jeg har fått nærheten og fortroligheten til deg slik som ofte bare søstre gjør.Og heldigvis er dette beholdt selv om du nå er lillebroren min...Det mest posetive som kom ut av alt dette var at du alltid har vært innesluttet og desverre når jeg tenker tilbake var du vel aldri 100% lykkelig-tror jeg...men når du kom ut skapet og fortalte hvem du var-begynte gla gutten å komme og vi ble enda bedre kjent med deg.Dette var vel fordi du alltid har skjult en side for jeg skjønner at du alltid har visst-det var bare vi som ikke helt forstod...er litt sur på mamma for at hun var så skjønnsbevist i sin oppdragelse med tanke på leker og aktiviteter...du skulle jo gå på håndball-det er jo en jente sport...men heldigvis forstår mamma nå og jeg vet at hun er 100% med deg! Så kjære lillebror det tar litt tid med meg og forsatt sier jeg hun til deg og kaller deg tante..men det er bare underbevistheten min som ikke helt vil være med på å omdefinere deg... Jeg er uansett glad i deg og setter pris på den du er og i grunn ser jeg en mer lykkelig utgave nå enn før og det betyr masse! Takk for at vi forsatt kan ha "jente"samtaler det er mye greier for jeg får da innblikk i menns hemlige verden samtidig som du forstår mitt kvinnelige syn på ting! Jammen er du heldig! Og det er jammen ikke mange menn som faktisk forstår mensen smerter-he he! Glad i deg stå på og krysser fingrene for at du snart blir operert slik at du endelig kan bli fullstendig!
Jeg må legge til at jeg synest ikke mens-smerter er så jævlig egentlig, tror kvinner overdriver den saken fordi menn ikke kan motbevise det alikevell, men alle kjenner det jo forskjellig så jeg kan ikke bevise noe. For meg var det jævlig, men mere på den psykiske måten, selve smertene er ikke så gale egentlig. *bare bli sint nå kvinner rundt om i norges land*
I'm not suposed to be scared of anything, but I don't know where I am I wish that I could move but I'm exhausted and nobody understands (how I feel) I'm trying hard to breathe now but there's no air in my lungs There's no one here to talk to and the pain inside is making me numb
I try to hold this Under control They can't help me 'Cause no one knows
I'm feeling weak and weary walking through this world alone Everything you say, every word of it, cuts me to the bone I've got something to say, but now I've got no where to turn It feels like I've been buried underneath all the weight of the world
I try to hold this Under control They can't help me 'Cause no one knows
Now I'm going through changes, changes God, I feel so frustrated lately When I get suffocated, save me Now I'm going through changes, changes
I'm blind and shakin' Bound and breaking I hope I make it through all these changes
"Darkness imprissoning me All that I see absolute horror I can not live I can not die Trapped in myeself Body my holding cell"
Something takes a part of me. Something lost and never seen. Everytime I start to believe, Something's raped and taken from me Life's got to always be messing with me. Can't they chill and let me be free? Can't I take away all this pain. I try to every night, all in vain...
Sometimes I cannot take this place. Sometimes it's my life I can't taste. Sometimes I cannot feel my face. You'll never see me fall from grace
Something takes a part of me. You and I were meant to be. A cheap fuck for me to lay Something takes a part of me. Feeling like a freak on a leash. Feeling like I have no release. How many times have I felt diseased? Nothing in my life is free...
