Sex

Ja nå er det ikke lenge til jeg får besøk av hu fra Modum..
Jeg gleder og gruer meg, men satser på det blir bra.
Hun er i hvertfall villig til å gjøre ting med meg helt uten klær og det vil jeg ta som et kompliment. Men det blir første gangen min og jeg føler meg som en 15 åring som skal ha sex for første gang.. Jeg tror og håper det ender godt.... Jeg ser det at når mine forige damer ikke var villig til å gjøre det så sier jo det seg selv at de umulig kan ha elsket hele meg egentlig.
Men skjønner dem på en måte også, men likavel....

Ro i sjelen

Ja, tiden leger alle sår... Jeg tror faktisk jeg har klart å ta det store steget!
Jeg snakker med ei jente på nettet, hu skal komme hit neste uke... Så får jeg se derifra..
Hu bor på østlandet hu og selvfølgelig... Jeg skal i hvertafall ta det med ro, ikke gå inn i noe forhold med det første.... Eg vil at det skal være den rette denne gangen, vil bare slappe av i sjelen....

Hjertet og hodet er ikke enig

Nå skal jeg snart på jobb etter en uke med å være syk. Jeg kjenner at jeg er no ennå ikke frisk, men sykemeldingen går ut i dag så jeg må på jobb. Det er bare to dager til helg da, så jeg klager ikke. I går klarte jeg å la vær å svare xn på mobilen, jeg er stolt over meg selv. I dag fikk jeg ny mld der det stod: God morgen gutten. Hvordan går det med deg? Blitt noe bedre? Savner deg jeg... Ahh hjertet mitt sier ååh åhåh svar svar; se hun skrev at hun savna deg, hun er glad i deg ennå, hun liker deg, kanskje det er håp!! Hodet mitt sier; Ikke faen at hun skal komme her å vri følelsene mine rundt på den måten, enten skal vi ha lite kontakt, eller skal vi ha kose-kontakt. Kjekt hun spør hvordan jeg har det, men det at hun savner meg (når jeg ikke får lov å komme på besøk) er bare frekt å si.. Det øker bare smerten ennå mer... Argh... !!

Jeg har et godt øye til ei her på nettet, og jeg håper det kan bli noe mellom oss.
Da vil ikke jeg ødelegge det med å gå tilbake til xn igjen. Skal bruke min flybillett til å treffe hu fra nettet i stedetfor! Jeg vet jeg burde få meg ei dame i Bergen, men de vil jo aldri ha meg.

Alle har sine svin på skogen

Jeg hadde en plan om en bok, begynte på den, men det er for mye drit.
Jeg kan gjerne skrive en historie som en oppsummering, men lar heller sanhetten ligge til de som vet det. Alle har sine svin på skogen, jeg har ingen plikt å fortelle verden om dem.
Jeg har valgt å bare ta meg med dit veien fører meg, jeg skal unngå så mye kontakt med henne og prøve å være den jeg var, den positive meg... Ellers vil jeg drukne meg i meg selv og det er ikke godt for noen.. Jeg vet jeg sliter, skulle ønske det ikke var sånn. Det er bare så vanskelig når jeg vet at etter operasjonen så har jeg ingen mål lenger, mest sansynlig ingen dame heller.
Jeg la meg ut helt ærlig på en datingside, men uten noe særlig respons tok jeg vekk det som stod om at jeg er transkjønnet. Og da fikk gutten svar ja.... *oppgitt* Leser på forumer at det er mange som sier dem ikke hadde hatt sex med en de fant ut hadde et annet kjønnsorgan enn identiteten.. De er bare blåst i hodet... Men på en annen side har jeg ikke vist meg naken for noen av de jeg har vært i lag med, vi hadde sex men ikke helt på den måten de forestiller seg når noen stiller dem det spørsmålet. Så det finnes jo mulighet for meg og, men da må jeg la være å fortelle dem om hvem jeg egentlig er i begynnelsen og jeg vil ikke "lure", "lyge" osv, trodde jeg var ferdig med det... Er så lett å løpe tilbake til henne om hun står der med armene åpne en dag... Men jeg vil ikke, jeg tør ikke og hun fortjener meg ikke. Det er jeg som endte opp med å føle meg lurt og utnyttet tilslutt.. Kanskje livet blir lettere med en mikropikk og baller enn ingenting... Får bare satse på det....

30.mai 2006

Ja, det var det jeg trodde! At dette kjærlighetspisset har bringt meg til meg selv igjen der jeg er den jeg var en gang for noen år siden. Det var da jeg traff henne og dette forsvant, det er sånn jeg har følt det nå. Ser tilbake på noen gamle skriverier jeg har lagret på dataen;

30.mai 2006
Koffor skal jeg gidde å være tilstede når ingen innser at jeg er her??? Har vel ikke bidratt så mye selv og kan vel ikke forvente at folk skal løpe ned dørene her. Men, det er likevel noen av mine behov som aldri blir tilfredstilt, nei jeg snakker ikke om noe dirty no ' ferdig med det'
Lurer foresten på om eg er "normal" eller om det er verden som er gal? Er jeg gal? Hvorfor er jeg så merkelig? Koffor kan ikke jeg være en av de derre everyday humansene som går rundt i gatene og jubler over den nye genseren som er kommet. Ooooh den sangen var gøy, fikk meg til å danse... --- GØØØY??? ugjennomført og støgg, heter det -Koffor er eg sånn pessimist?? Er det det eg er? Eller klarer eg å se mye lettere enn andre hva verden virkelig består av?? Av og til, eller ganske ofte egentlig så vil jeg bli naiv... jævlig naiv.... eller ka no det er.. Jeg vil gjøre sånn som de på skolen, kunne kose seg fordi det er fint vær, da reiser vi på biltur og koser oss med venner og sånn... Hmm kanskje fordi eg ikke har noe særlig med venner? Og de få vennene eg har er altfor lik meg?? Så det blir aldri koselig.. ekke så god hobby å sitte å ramse opp tingene man hater.... Men jeg har så lyst å være en av dem, en av de naive teite folkene som eg hater, fordi dem har det så mye bedre enn meg (virker det ut som) , men slik blir eg aldri.. Får ikke kontakt engang... for eg er ubetydelig.. eg er bare der liksom.. Jeg kunne like godt hatt en samtale med et tre, akkurat like stor respons der. Ingen hører etter på meg, og jeg kødder ikke... AV OG TIL gjør de det.. og det er helst da vi er på tomansshånd... da er jo jeg det eneste alternativet.. Jeg må nok innrømme det, jeg er nok nederst i kommunikasjons-skjeden... Spesial avfall.. Jeg vil hjem til min planet... der folk kjenner meg, der de snakker med meg, der vi kan le av ting som faktisk er morsomt, og høre på god musikk.. ha det gøy, på f.eks fisketur, nyte solen og le.... Men jeg sitter fast... sitter fast på denne inngrode planeten, inngrodd av glade mennesker som ikke gidd å åpne øynene..... -egoisten-

Nå er jeg riktignok ikke like negativ som jeg var når jeg skrev dette, noe har tydeligvis gjort meg sterkere og jeg kan ha det gøy med vennene, uten dem er jeg fortapt, det har jeg faktisk innsett. Ønsket om å vende tilbake til min egen planet er like sterkt nå som det var da, kanskje sterkere. Jeg har vært uten meg selv i 4 år og det har vært fantastisk hærlig, jeg har såklart hatt det jævlig noen ganger, men det har aldri vært av den grunn at jeg ikke trives i meg selv sånn generelt viss man ser bortifra kjønnsorganet. Nå er det sånn, nå er jeg tilbake til meg selv, den hun ble kjent med den gangen og den hun "reddet". Hun har vel glemt at jeg var sånn, og uansett så er det ikke hun som skal ha skylden for det. Hun har tatt det valget om å miste meg ja, men jeg har vært med å bidratt til det selv med at jeg ikke har fått ræven i gir. Jeg innser egentlig bare at jeg aldri har vært skikkelig forelsket i henne, jeg har bare latt meg selv tro det. Jeg er ikke en person som kan bli forelsket, jeg er en person som bestemmer meg for å elske noen. Helt på slutten når det var over, men vi hadde fremdeles intim kontakt, da kjente jeg at det faktisk kriblet når jeg tenkte på henne, det er vel derfor det svei så jævlig når hun forlot meg på den måten her nå. Alltid har jeg lovet meg selv å ikke bli forelsket, men jeg er en løgner og holder ikke løfter for meg selv engang, det er fordi jeg ikke er venn med meg selv i det heletatt...
I fare for å skremme bort alle som leser dette så avlutter jeg dette innlegget nå...

Den hellige boken

Tiden går og jeg har blitt bitt av svinesatan, det er ikke påvist at det er det men influensa er det i hvertfall. Bare så synd den ikke dreper meg, det hadde vært en passende tid å dø på nå synest jeg. Men tror jeg må skrive en bok først, så det er mitt neste mål. Jeg er ikke den som pleier å sette meg så store mål egentlig, men av de målene jeg har satt meg har jeg faktisk klart å fullføre noen av dem. Jeg er ferdig utdannet, jeg har sett Marilyn Manson, tatt på en Ferrari og kommet så langt i operasjonsprossessen slik at jeg er en mann (i det minste i folkeregisteret), jeg har hatt sex og jeg har fått oppleve at Brann har vunnet seriegull. Jeg har vært heldig, jeg kan se det, men føler meg ikke lykkelig av den grunn. Jeg har jo de målene jeg ikke har klart å oppnå, som å få barn, gifte meg og eget hus, det er klassiske mål som hvermannsen har, der har jeg feilet og er sikker på at det ikke er meningen at det skal skje med meg. Jeg har aldri vært noe A4-menneske så lenge jeg kan huske, så jeg skal vel heller ikke leve et A4-liv... Folk som ikke lever et A4-liv skriver gjerne en bok før de avslutter livet, og med det mener jeg ikke at jeg skal ta selvmord, men i tilfelle jeg dør helt plutselig er det bra å ha skrevet en bok, eller i hvertfall noe som kan bli en bok med hjelp av litt redigering. Jeg må skaffe meg en bærbar pc og en printer, skriften må ut til folket den dagen jeg dør...

I dont care

Ja kjærligheten kan gjøre mye med en, på meg gjorde den meg åpen for manulipasjon men jeg er endelig kommet ut av transen og innsett at hun er ikke verdt et sekund av mitt liv. Hun gidder ikke å bry seg med å høre på tlf-svareren en gang og ville tydeligvis bli sammen med han fordi hun ville komme over meg og krever sympati?? Patetisk, hadde hun virkelig elsket meg hadde hun aldri såret meg så den måten. Hun kunne gitt meg et ultimatum; viss ikke du får ræven i gir nå og setter i gang en plan om hvordan komme til Oslo så finner jeg meg en ny en. Men neida, hun gjorde det som en ballong som sprakk. Så forventer hun at jeg skal ha lyst til å flytte til Oslo når hun ikke gidder å ha kontakt med meg engang-? Og ikke vil hun si skikkelig hadet og snakke fortrolig om det face to face heller. Og da innser jeg med nye (eller mine gamle) øyne at hun er ikke verdt å stresse for. Ønsker at hun blir lykkelig, men tror jeg sitter med ess i ermet nå. For nå har hun virkelig mistet meg for alltid, og jeg mener det denne gangen. Jeg driter i om jeg er singel resten av livet, et liv singel men uten sorger og svik er bedre enn å være sammen med en som manipulerer deg til å gjøre slik hun vil og la deg bli ensom og forlatt fordi hun ikke trenger deg der og da... Jeg kan med hånden på hjertet si; Jeg elsker deg ikke lenger!

I øyenkroken
er det vått
I halsen er det vondt

klarer ikke å svelge
den store klumpen
som kom da du gikk

I hodet mitt er det stemmer
som forteller at jeg hater deg
fordi det er for vondt
å elske deg
(dette er foresten et gammelt dikt som sier litt)

Hun elsker å bli elsket av meg
Hun elsker meg ikke nok til å elske meg

Å være forelsket er en enveis følelse
å elske er toveis...
Det har hun tydeligvis ikke skjønt..

Det er over! I don't care...