30.mai 2006

Ja, det var det jeg trodde! At dette kjærlighetspisset har bringt meg til meg selv igjen der jeg er den jeg var en gang for noen år siden. Det var da jeg traff henne og dette forsvant, det er sånn jeg har følt det nå. Ser tilbake på noen gamle skriverier jeg har lagret på dataen;

30.mai 2006
Koffor skal jeg gidde å være tilstede når ingen innser at jeg er her??? Har vel ikke bidratt så mye selv og kan vel ikke forvente at folk skal løpe ned dørene her. Men, det er likevel noen av mine behov som aldri blir tilfredstilt, nei jeg snakker ikke om noe dirty no ' ferdig med det'
Lurer foresten på om eg er "normal" eller om det er verden som er gal? Er jeg gal? Hvorfor er jeg så merkelig? Koffor kan ikke jeg være en av de derre everyday humansene som går rundt i gatene og jubler over den nye genseren som er kommet. Ooooh den sangen var gøy, fikk meg til å danse... --- GØØØY??? ugjennomført og støgg, heter det -Koffor er eg sånn pessimist?? Er det det eg er? Eller klarer eg å se mye lettere enn andre hva verden virkelig består av?? Av og til, eller ganske ofte egentlig så vil jeg bli naiv... jævlig naiv.... eller ka no det er.. Jeg vil gjøre sånn som de på skolen, kunne kose seg fordi det er fint vær, da reiser vi på biltur og koser oss med venner og sånn... Hmm kanskje fordi eg ikke har noe særlig med venner? Og de få vennene eg har er altfor lik meg?? Så det blir aldri koselig.. ekke så god hobby å sitte å ramse opp tingene man hater.... Men jeg har så lyst å være en av dem, en av de naive teite folkene som eg hater, fordi dem har det så mye bedre enn meg (virker det ut som) , men slik blir eg aldri.. Får ikke kontakt engang... for eg er ubetydelig.. eg er bare der liksom.. Jeg kunne like godt hatt en samtale med et tre, akkurat like stor respons der. Ingen hører etter på meg, og jeg kødder ikke... AV OG TIL gjør de det.. og det er helst da vi er på tomansshånd... da er jo jeg det eneste alternativet.. Jeg må nok innrømme det, jeg er nok nederst i kommunikasjons-skjeden... Spesial avfall.. Jeg vil hjem til min planet... der folk kjenner meg, der de snakker med meg, der vi kan le av ting som faktisk er morsomt, og høre på god musikk.. ha det gøy, på f.eks fisketur, nyte solen og le.... Men jeg sitter fast... sitter fast på denne inngrode planeten, inngrodd av glade mennesker som ikke gidd å åpne øynene..... -egoisten-

Nå er jeg riktignok ikke like negativ som jeg var når jeg skrev dette, noe har tydeligvis gjort meg sterkere og jeg kan ha det gøy med vennene, uten dem er jeg fortapt, det har jeg faktisk innsett. Ønsket om å vende tilbake til min egen planet er like sterkt nå som det var da, kanskje sterkere. Jeg har vært uten meg selv i 4 år og det har vært fantastisk hærlig, jeg har såklart hatt det jævlig noen ganger, men det har aldri vært av den grunn at jeg ikke trives i meg selv sånn generelt viss man ser bortifra kjønnsorganet. Nå er det sånn, nå er jeg tilbake til meg selv, den hun ble kjent med den gangen og den hun "reddet". Hun har vel glemt at jeg var sånn, og uansett så er det ikke hun som skal ha skylden for det. Hun har tatt det valget om å miste meg ja, men jeg har vært med å bidratt til det selv med at jeg ikke har fått ræven i gir. Jeg innser egentlig bare at jeg aldri har vært skikkelig forelsket i henne, jeg har bare latt meg selv tro det. Jeg er ikke en person som kan bli forelsket, jeg er en person som bestemmer meg for å elske noen. Helt på slutten når det var over, men vi hadde fremdeles intim kontakt, da kjente jeg at det faktisk kriblet når jeg tenkte på henne, det er vel derfor det svei så jævlig når hun forlot meg på den måten her nå. Alltid har jeg lovet meg selv å ikke bli forelsket, men jeg er en løgner og holder ikke løfter for meg selv engang, det er fordi jeg ikke er venn med meg selv i det heletatt...
I fare for å skremme bort alle som leser dette så avlutter jeg dette innlegget nå...

Den hellige boken

Tiden går og jeg har blitt bitt av svinesatan, det er ikke påvist at det er det men influensa er det i hvertfall. Bare så synd den ikke dreper meg, det hadde vært en passende tid å dø på nå synest jeg. Men tror jeg må skrive en bok først, så det er mitt neste mål. Jeg er ikke den som pleier å sette meg så store mål egentlig, men av de målene jeg har satt meg har jeg faktisk klart å fullføre noen av dem. Jeg er ferdig utdannet, jeg har sett Marilyn Manson, tatt på en Ferrari og kommet så langt i operasjonsprossessen slik at jeg er en mann (i det minste i folkeregisteret), jeg har hatt sex og jeg har fått oppleve at Brann har vunnet seriegull. Jeg har vært heldig, jeg kan se det, men føler meg ikke lykkelig av den grunn. Jeg har jo de målene jeg ikke har klart å oppnå, som å få barn, gifte meg og eget hus, det er klassiske mål som hvermannsen har, der har jeg feilet og er sikker på at det ikke er meningen at det skal skje med meg. Jeg har aldri vært noe A4-menneske så lenge jeg kan huske, så jeg skal vel heller ikke leve et A4-liv... Folk som ikke lever et A4-liv skriver gjerne en bok før de avslutter livet, og med det mener jeg ikke at jeg skal ta selvmord, men i tilfelle jeg dør helt plutselig er det bra å ha skrevet en bok, eller i hvertfall noe som kan bli en bok med hjelp av litt redigering. Jeg må skaffe meg en bærbar pc og en printer, skriften må ut til folket den dagen jeg dør...

I dont care

Ja kjærligheten kan gjøre mye med en, på meg gjorde den meg åpen for manulipasjon men jeg er endelig kommet ut av transen og innsett at hun er ikke verdt et sekund av mitt liv. Hun gidder ikke å bry seg med å høre på tlf-svareren en gang og ville tydeligvis bli sammen med han fordi hun ville komme over meg og krever sympati?? Patetisk, hadde hun virkelig elsket meg hadde hun aldri såret meg så den måten. Hun kunne gitt meg et ultimatum; viss ikke du får ræven i gir nå og setter i gang en plan om hvordan komme til Oslo så finner jeg meg en ny en. Men neida, hun gjorde det som en ballong som sprakk. Så forventer hun at jeg skal ha lyst til å flytte til Oslo når hun ikke gidder å ha kontakt med meg engang-? Og ikke vil hun si skikkelig hadet og snakke fortrolig om det face to face heller. Og da innser jeg med nye (eller mine gamle) øyne at hun er ikke verdt å stresse for. Ønsker at hun blir lykkelig, men tror jeg sitter med ess i ermet nå. For nå har hun virkelig mistet meg for alltid, og jeg mener det denne gangen. Jeg driter i om jeg er singel resten av livet, et liv singel men uten sorger og svik er bedre enn å være sammen med en som manipulerer deg til å gjøre slik hun vil og la deg bli ensom og forlatt fordi hun ikke trenger deg der og da... Jeg kan med hånden på hjertet si; Jeg elsker deg ikke lenger!

I øyenkroken
er det vått
I halsen er det vondt

klarer ikke å svelge
den store klumpen
som kom da du gikk

I hodet mitt er det stemmer
som forteller at jeg hater deg
fordi det er for vondt
å elske deg
(dette er foresten et gammelt dikt som sier litt)

Hun elsker å bli elsket av meg
Hun elsker meg ikke nok til å elske meg

Å være forelsket er en enveis følelse
å elske er toveis...
Det har hun tydeligvis ikke skjønt..

Det er over! I don't care...

Sangstund

Hun sa faktisk flere ganger at jeg burde skrive sanger til henne i stedet for å sende sanger andre har laget, det spiller vel ingen rolle så lenge meningen er det samme. Ser på dikt.no på diktene jeg har skrevet i årene som gikk.. Jeg ser såpass at jeg har sett alt som det er, hun er ikke noe godt for meg. Jeg har bare ikke visst at jeg har sett det... Jeg har alltid skrevet dikt, og de har betydd like lite for henne som de sangene hun reffererer til. Skal jeg vente på at hun stiger ut på balkongen og der skal jeg stå i frierposisjon med gitaren og synge om hvor høyt jeg elsker henne?
Jeg har alltid vært en frosk og jeg blir ikke til en prins uansett hvor mange kyss jeg får.

Legger med et dikt på engelsk som jeg har skrevet, tenkte at det passer godt til situasjonen.... Og beklager skrivefeil og sånn...

How can I get over you while you treating me
the same way that I always wished you did.?
When we where together i missed your soul
when you flew away all you left behind was a big hole

Now you blow deathkiss all over me,
wishing I will always stay at your side
The ring I gave to you is rusting apart
like all the pieces of my broken heart

Everyone as heard this before Am I dead or drunk?, I really aint to sure
All I know is my eyes was burning when I saw
your light fade into the dark
I wish someone, even God, can show me the little leftbehind spark

No flame will ever appear from the darknes again
except me burning the picture of us whith that wooden frame
My memories of you is following me on the long road to nowhere
If there is stil one little piece of hope left, you must show where

Helvette på jord

Ja, da var det på an igjen med en ny uke. Den forige uken var preget av kjærlighetssorg og missnøye på de fleste måter. Det er jo ikke over ennå da, men jeg fikk en gledelig sms fra x'n om at han fyren hun er interisert i vil også noe mer. Grunnen til at den var litt gledelig er at da får jeg lov til å gå videre, så jeg kan slippe henne ut av hjertet... Vi er jo venner og sånn, men føler ikke helt at vi er det heller for venner støtter hverandre litt mer enn hun gjør akkurat nå.
Alt jeg ønsker er en samtale, en fortrolig siste samtale men det kan jeg vel se langt etter ettersom han fyren overnatter der hele tiden. Var i Oslo i helgen, skulle på sykehuset å ha samtale. Samtalen gikk no greit og fikk vite at jeg skal opereres nedentil til høsten 2010, tror ikke det før jeg ser det, for å si det sånn. Jeg sov hos henne fra torsdag til fredag, da låg jeg på rom med han duden. Jeg klarte i det minste å si at jeg ikke ville de sku sove på rom sammen når jeg var der, det hadde bare vært ultratungt. Kan ikke si jeg fikk sove til tross for 3 øl og ibux, sov i 2 timer den natten. Dagen etterpå reiste han på jobb, da kom hun inn til meg og vi låg i sengen sammen og koste og kysset. Ja, jeg kunne jo ikke motstå fristelsen, men skjønte ikke helt dobbeltsignalene, det er vel typisk kvinnfolk. Jeg kan fortelle alt om henne her inne, jeg vet at hun ikke gidder å bry seg om å lese mine innerste tanker alikevell (og viss du gjør det så er jeg positivt overraska)... Så jeg er klar til å gi slipp på henne og se om livet bringer meg en ny jente som helst bor i Bergen..... Men jeg skal ikke stresse med det, må jo klare å være singel og kun avhengig av meg selv for en gangs skyld. Skal uansett flytte hjem til mamma, selv om jeg tror Oslo-planene har gått i vasken nå. Hun bør jo skjønne at jeg ikke vil flytte når jeg vet at hun rett og slett ikke elsker meg. Hun sier hun har følelser for meg ennå, men tror ikke det er samme type følelser vi har for hverandre. Den sangen på forige blogg representerer hele greien. Men det var da bilen hennes kræsja jeg skjønte alt sammen og det gikk et lys opp for meg (Then I knew that our love was just a car crash away.)(MM-sang) Jeg visste en bil skulle kræsje (det gikk bra altså) så jeg innser at vennene, familien og til og med Marilyn Manson har sagt at hun ikke er den rette for meg. Men det er så vanskelig å gi slipp...

"Men opp av asken stiger en ny og strålende fremtid".. (ikke at den fremtiden Scar i løvenes konge forutså var så strålende akkurat med det første, men etter at Simba vendte hjem ble alt helt perfekt. Så alt jeg trenger å gjøre er å se inn i meg selv, jeg er ikke lenger den jeg var, jeg er mer enn hva jeg har blitt..... Så kommer Nala og vi blir kjærester og får en søt liten jentebaby ) Neida, jeg lar aldri fantasien løpe avgårde....

Over til virkeligheten: Når det gjelder operasjon har jeg ikke de store forventningene i det hele tatt, derfor prøver jeg å gjøre noe med min fantastiske nedslitte overkropp. Om jeg har 6-pack er det vel noen som tenner på det selv om jeg ikke har den største pikken i Norge, heller tvert om... Jeg må bare innse at jeg er som jeg er, og kommer aldri til å se 100% ut som en normal mann nedentill, det er surt men jeg må bare innse at det er en del av meg og det samme gjelder fortiden min. Så jeg bryr meg ikke så mye lenger om noen finner ut hvem jeg er gjennom denne bloggen, men trenger heller ikke å skrike det ut til gud og hvermann.....
________________________________
" Another car crash sunrise
Is burning up my street
Above the call of sirens
Someone sings to me
But it ain't you"
(- Det dukka opp en ny sang i dag tidelig CAR CRASH!! - Det er ikke tilfeldig...)
_________________________________

"In the brightest hour of my darkest day
I realized what is wrong with me
Can't get over you. can't get through to you
It's been a helter-skelter romance from the start

One last kiss,
before I go
Dry your tears,
it is time to let you go"
____________________________________




Legger med sangen som handler litt om min "fantastiske" reise til Oslo i helgen...

Change the locks on the door.
Put out the light in the hall.
I do not live here anymore

Put the world in a box.
Turn the sign to the street.
Aim for where horizon and blue skies, meet

But all I know is
I'm not ready yet
For the light to dim
Got a suitcase, got regrets
But I'm hopeful yet

I've been a gifted thief
Stole everything for the cause
I never had fingers as light as yours

So wake up pretty girl
See the hope in small things
Disappointment can wear you thin

But all I know is
I'm not ready yet
For the light to dim
Got a suitcase, got regrets
But I'm hopeful yet
And I'll raise this glass of wine
And I'll say your name

So let's be killers babe
Make the great escape
From all the bitter words
Of every crowded street and empty heart
It's Christmas day, Brooklyn in the rain
But I am safe inside a better world of hope and memory
Drunk on velvet wine, southern cross for light
Deal your cards and hope that I can play a better hand this time

Dagens sang

Darling I'm lost
Adrift in the dark
I'm clutching your words
to my vampire heart once more
So let in the light
turn me to dust
If it don't end in Bloodshed dear
It's probably not love

Here we are
in the darkest place
My reflection
shows only your face

Something is found
Something is lost
Went looking for clues
on the streets of old New York
And I spilled someone's blood
I broke someone's heart again
someone you know
you're looking at him my friend

And the people in our lives
We all leave behind
Leave behind

Here we are
In the darkest place
To keep from forgetting
I picture your face
and I wonder
while we count the cost
Which is sweeter
love or it's loss?

So I curse you
my vampire heart
For letting me you love you
Love you ...
For letting me love you
from the start

Intriger til tusen

Jeg sliter egentlig nå, men prøver å holde hodet klart.
Har kommet frem med konklusjonen om at jeg skal flytte hjem til mamma igjen for å spare penger til å reise til Oslo for å bo der. Mister man håpet, mister man alt.
Jeg vil ikke være en masete X som sender meldinger hele tiden, men hun er jo det eneste jeg tenker på om jeg ikke gjør på noe. Tenker det blir bedre når eg flytter hjem igjen og har folk rundt meg hele tiden. Orker ikke å sitte å smake på min egen nedstemthet. Jeg skal på sykehuset neste helg for en samtale, og skal jaggu fortelle dem om hva jeg tenker og føler. Kanskje jeg sier noe feil som utsetter operasjonen, men jeg tar risken på at kanskje det går motsatt retning. Saken er no at jeg skal sove hos henne fra torsdag til fredag, fikk ikke vært der lengre fordi hun skal på hyttetur med en kolega. Ja, jeg må jo bare stole på at de bare er kolegaer, men i og med hu sa til meg i går at hun føler hun har kommet seg videre er det no logisk at det er noen som har gjordt det litt lettere for henne. Jeg har ikke klart det for å si det sånn, men nå vil jeg sikkert ikke det heller. Var så fast bestemt på at det var henne jeg ville ha, men jeg var for treg til å komme meg avgårde og jeg skjønner henne. Men jeg kommer jeg, jeg skal flytte dit selv om hu har fått type eller ikke. Vil i utgangspungtet bevise at jeg klarte det og at jeg ofrer hele livet mitt for henne. Så får hun gjøre det hun vil gjøre med det....
Ja såklart prøver jeg å se etter potensielle partnere og prøver å være helt ærlig fra starten av, men det funker bare ikke. Jeg ekke dum heller, hver gang jeg forklarer nærmere hva transskjønnet betyr slutter de å svare meg. Det er ikke godt i det heletatt, skulle bare ønske det ikke var overflod av idioter her i verden, men det er det nok, ser det..... Jeg må jo smake på dette singellivet engang, har jo vært i forhold siden eg var 16 (faktisk) så har jo aldri vært alene lenge om gangen. Men jeg hater å være alene, hater det så jævlig. Trenger noen å støtte meg på som 100% kan se den JEG ER.... For jeg er jo et menneske jeg også, er jeg ikke?