Livet

Jeg har fått innkalling til en samtaletime, ble jævlig glad og jævlig skuffa av det brevet. Trodde jo seff det var operasjonen, men slik var det altså ikke.. Men, det er et skritt videre til neste steg..
Jeg har funnet ut at det å sitte å vente på at noe skal skje hjelper ikke på min mentale helse, jeg har derfor begynt å trene, det er i det minste det som er målet. Føler jeg skal klare det nå, føler meg mye mere happy etter jeg fikk giret opp kroppen. Det er lenge siden jeg har hatt den følelsen. Kanskje jeg kan tillate meg andre følelser å stikke innom hjertet mitt etterhvert, for 100% lykkelig forelska har jeg aldri vært, for det står alltid noe i veien for det lykkelig-begrepet.


I'll take the blame
So you don't have to feel ashamed.
I'll hide your pain
So deep that you won't feel a thing.
As I hold you
I'm drowning too.
I'll hide my tears
To help you through.
But inside I'm screaming for some healing,
Never felt so empty and I'm telling you it's slowly killing me.
Pleading for some meaning,
I need to know there's something more to living than this horrible disease.

Ellers så må det nevnes at jeg fant noen gamle dagbøker hos mamma her i helgen, jeg har ikke lest helt gjennom alt. Klokken begynte å bli ett så jeg måtte sove. Den dagboken som handler mest om identitetsforvirringen min har jeg selvfølgelig brent i skamfølelse... Den skulle jeg gjerne ha lest, kunne blitt en god bok ut av det. Men den ble slukt av flammene i blomsterpotten til mamma... I de dagbøkene ser jeg bare problemer i kjærlighetsforhold med psykopatiske kvinner som utnytter meg, og jeg leser at jeg er et meget svakt menneske som bare finner meg i hva det skal være, og det endres ikke med tiden heller... Jaja, jeg er vel bare sånn....
Jeg er uansett drevet av hat mot hu jeg har kjær, pga jeg ikke tør å åpne meg og smile og nyte det. Det kan jo være de forige kjærlighetsforholdene sin feil, men det burde da ikke gå utover henne. Så, jeg skal prøve å se på det med nytt lys, men det blir vel til at det kun er noe jeg sier.

Is it me or is it you? , something isn't right
of all the things that we could do we just wanna fight
someday i will find the courage to embrace you
someday i will find the strength to erase you

Jeg har uansett blitt tusen ganger bedre kjent med meg selv gjennom denne bloggen og det er hærlig, jeg er virkelig klar for nye forandringer og spennende ting. Jeg er klar for å smake litt på det alle kaller for livet..

Intriger

Jeg møtte ei jente på chatten her på torsdag, hun var interisert i meg. Ja, greit nok det, men når hun klarer å prestere å si at jeg er den hun vil dele livet sitt med da etter 4 timer eller noe, da ble det litt for patetisk for min del. Så jeg fortalte henne om meg, og hun synst det var helt greit. Jeg falt litt i fristelsens felle, tilbake til gamle dager med naive 15åringer som hiver seg etter alt som er en gutt.(hu er altså ikke 15 men 21) Jeg klarte å fortelle (x)-dama om henne, for jeg vil jo være ærlig. Hun ble såklart lei seg og sånn, det var forventet. Men etter nærmere refleksjon over saken, så har jeg fått et svar om at det finnes alltid en eller annen som vil ha meg selv om jeg kanskje ikke vil ha dem. Så om alt håp er ute, så finnes det en utvei, jeg er ikke dømt til å leve alene. Noen vil vel kanskje si at det å leve alene ikke er et tegn på at man har misslykkes her i livet, men for meg er det veldig viktig å ha noen med min side. Noen som betyr litt mer enn familie og venner. Jeg klarer aldri å leve alene lenge om gangen, det er bare sånn jeg er. Men konklusjonen over hele denne saken er vel at jeg har funnet min utvalgte,(x)-damadet er hun jeg vil dele resten av livet mitt med. Jeg må lære meg å vente slik presten sa for leden dag. Vente er en gave og en kunst. Jeg skal vente på henne, for hjertet mitt sier at hun er den jeg skal ha resten av livet, og venter man på noe godt venter man ikke forgjeves sies det, så jeg får bare satse på at den som sa det har rett....

Film

Denne vidioen er litt.....

Terapi

*Her er et bilde av meg som liten*
I dag hadde jeg en fortrolig samtale med hun som er "sjef" for meg.. Det kom noe godt ut av det, jeg reflekterte litt over meg selv for ente gang.. Hun mente at det er lurt om jeg får en å snakke med om alt dette, det er sant det, men når jeg først har sjansen så tør jeg ikke si noe som helst, jeg liker rett og slett ikke å åpne meg for totalt fremmede folk (psykologer o.l)og liker best å late som alt er helt ok selv om det ikke er det. Skulle ønske hun jeg har kjær kunne åpne sitt øre til mine tanker og følelser, men skjønner det ikke er lett, for hva skal man liksom svare? Jeg er sånn selv når hun kommer til meg med sine problemer, jeg lytter men føler ikke jeg kan gi noe svar som hjelper, det er jo ikke noe som hjelper annet enn å bare få det ut og ordne opp i det selv... Jeg liker den forståelsen jeg får på jobben, men skulle ønske ingen visste det, for uansett hvor mye folk respekterer det og ikke oppfører seg annerledes så har jeg bare en tanke i hodet: At de vet det, og da blir jeg minnet på det hele tiden. Når jeg er med folk som ikke vet det, så glemmer jeg at jeg er slik jeg er og er bare meg selv uten noen form for problemer. Det er vel derfor jeg ikke liker å gå på do eller dusje, eller være alene... For da blir jeg minnet på det (det hjelper jo ikke helt med denne bloggen heller, men det er kjekt å få det ut, kanskje det hjelper) Jeg fungerer best skriftlig med mine følelser, når jeg skal si noe muntlig så bare setter jeg på meg masken og vil ikke ta den av, eller tør ikke å ta den av i ren redsel for at jeg ikke får den på igjen.
Jeg er ikke helt i vater merker jeg :-p
Jeg lurer på hvor mange på jobben som egentlig vet det? Og jeg vil egentlig ikke vite det heller. Jeg skal flytte til Oslo en gang og der er sansynligheten for at noen vet det mindre. Det er teit av meg å måtte skjule meg selv sånn på den måten, det er jo dette som er hele meg. Jeg vil bare ikke være sånn, jeg vil være normal, jeg vil kunne krysse av på *MANN *KVINNE-skjemaer uten å irritere meg over hvorfor det er så jævlig viktig å vite, jeg vil kunne gå på badestranden og ikke være livredd for at badeshortsen skal falle av eller at noen skal oppdage arr på kroppen min som tilsier at jeg ikke er normal, jeg vil kunne ha tilfeldig sex på byn, jeg vil kunne flørte med jenter uten å måtte gå å grue meg til å kanskje miste vedkommende om hun fikk vite, jeg vil bare være naiv og uvitende når det gjelder kvinner og deres kropp, jeg vil bare være en av mengden... Jeg er en av mengden når folk ikke vet, de tror i det minste det...... Uansett hvor mange operasjoner jeg skal gjennom, kommer jeg aldri til å kunne legge fortiden bak meg.. Og jeg vet at jeg ikke hadde vært meg selv slik jeg er personlighetsmessig om det ikke hadde vært for fortiden, så det er jo bra den eksisterer, jeg er jo på en måte glad i den positive siden av meg... Alle ønsker å være på andre siden av gjerdet, alle har noe de sliter med eller er missfornøyd med, det har jeg i det minste tilfelles med dem....
Håper foresten ikke folk tolker dette som en sipppe-sippe-se-på-meg-jeg -trenger-hjelp-blogg, dette er bare min egen form for terapi...

(Terapi (fra gresk: θεραπεία) er i dagligtale brukt om en aktiv handling for å løse et problem hos seg selv) :-p