Intriger

Jeg møtte ei jente på chatten her på torsdag, hun var interisert i meg. Ja, greit nok det, men når hun klarer å prestere å si at jeg er den hun vil dele livet sitt med da etter 4 timer eller noe, da ble det litt for patetisk for min del. Så jeg fortalte henne om meg, og hun synst det var helt greit. Jeg falt litt i fristelsens felle, tilbake til gamle dager med naive 15åringer som hiver seg etter alt som er en gutt.(hu er altså ikke 15 men 21) Jeg klarte å fortelle (x)-dama om henne, for jeg vil jo være ærlig. Hun ble såklart lei seg og sånn, det var forventet. Men etter nærmere refleksjon over saken, så har jeg fått et svar om at det finnes alltid en eller annen som vil ha meg selv om jeg kanskje ikke vil ha dem. Så om alt håp er ute, så finnes det en utvei, jeg er ikke dømt til å leve alene. Noen vil vel kanskje si at det å leve alene ikke er et tegn på at man har misslykkes her i livet, men for meg er det veldig viktig å ha noen med min side. Noen som betyr litt mer enn familie og venner. Jeg klarer aldri å leve alene lenge om gangen, det er bare sånn jeg er. Men konklusjonen over hele denne saken er vel at jeg har funnet min utvalgte,(x)-damadet er hun jeg vil dele resten av livet mitt med. Jeg må lære meg å vente slik presten sa for leden dag. Vente er en gave og en kunst. Jeg skal vente på henne, for hjertet mitt sier at hun er den jeg skal ha resten av livet, og venter man på noe godt venter man ikke forgjeves sies det, så jeg får bare satse på at den som sa det har rett....