Overskrift

Jeg skulle ønske jeg kunne være bare helt ærlig med alt med alle, men det går ikke. Jeg har valgt å leve skjult så lenge det går. Kanskje jeg kommer ut av skapet en gang, men trives veldig godt her inne egentlig. Jeg er dobbeltmoralsk og motsier meg selv.

Gleder meg masse til siste operasjon, men prøver å ikke tenke for mye på det.

Jeg må slutte å røyke til operasjonen og jeg bør trene også. Det skal jeg prøve på når jeg begynner på jobb igjen etter ferien. Blir kjekt å få igang blodomløpet igjen. Ingen kjæreste som opptar min tid heller, så det blir bare meg og treningsstudiet.

I går tok jeg hormonsprøyte, merker fint når det er på tide med ny sprøyte,

har ikke ord på hvor sippette jeg blir. Gråter til CSI - det er litt gale...

Nå blir jeg heller sint istedetfor lei meg, det kommer godt med siden jeg sliter litt mye for tiden. Venter på innkalling til psykologtime her i Bergen, blir merkelig å åpne seg sånn for en fremmed, men folk sier jeg har godt av det... Men jeg orker ikke bullshitt fra han, da nekter jeg å betale..

Pikk og baller

Jeg tok motet til meg og gjorde noe jeg har vegret meg over lenge, jeg var redd for at resultatet var så negativt at jeg kom til å reagere mot meg og andres beste vilje. Altså; ringe til riksen og spørre om hvor jeg lå i operasjonskøen..... De sa ikke som de sa forige gang da jeg måtte vente to år til (når de hadde sagt til høsten), de sa NOVEMBER! NOVEMBER!!! 2010!!! YESS, jeg kunne ikke blitt gladere, det er et faktum, sykehuset står på det de har lovet denne gangen. Så her begynner jo tankene å fly og gleden spres seg ut i hver cm av min kropp. Jeg skal få en pikk og baller! Oi, tenk alt jeg skal gjøre da.... Jeg skal garantert på båttur og pisse ut i havet :-p Og det er såklart andre ting man kan foreta seg med et slikt utstyr, men det viktigste av alt: Jeg kan gå rundt uten å tenke på at jeg må opereres, jeg blir komplett. Og av min kompletthet kan jeg gå videre og bare være meg selv, glemme følelsen av å være fanget i egen kropp. Jeg er ganske langt på vei og det er bare den lille del av meg jeg vil ha bort, den delen passer ikke til meg eller mitt indre bilde av meg selv. Jeg gleder meg...

En åpenbaring

At jeg er født i en annen kropp en det hodet og sjelen min føler seg som har jo alltid vært en utfordring i seg selv, viss meningen med livet er å finne seg selv har jeg kommet langt på vei. Jeg vet at jeg er en gutt, jeg har skapt mitt eget navn, jeg fant ut hvem jeg er gjennom å erfare hvem jeg ikke var. Men det dukker stadig opp sider med meg selv som jeg overhode ikke liker, og jeg har hatet meg selv så lenge jeg kan huske. Omtrent uansett handling jeg har foretatt meg har jeg endt opp med å føle meg rotten, teit, uverdig, dum og mange andre negative ord. Jeg har med andre ord fått dårlig samvittighet. Handlingene og uttalelsene mine har såret mennesker jeg er glad i, det har heller aldri vært baktanken min, men det var ofte resultatet uansett. Jeg har ikke kunne fattet hva jeg har gjort galt. Men, jeg tror jeg ser det nå. Jeg ser at gjennom å misslike meg selv, er jeg ikke i stand til å like noen andre fullt og helt eller hele livet i seg selv. Jeg må elske meg for å vite hva kjærlighet er. Jeg må elske meg selv for å kunne gi kjærlighet til andre. All menneskelig handling er på sitt dypeste plan motivert av én av to følelser – frykt eller kjærlighet. Mine handlinger var i hovedsak basert på frykten. Frykten for å ikke bli akseptert som en av alle de andre, frykten av at andre skulle hate meg like mye som jeg selv gjorde. Men jeg har aldri hatet noen andre enn meg selv, jeg har vært generelt et godt menneske, har aldri likt å såre noen, har aldri likt å slå noen, har alltid tenkt at det er omtrent ingenting i livet som ikke er utilgivelig, mennesker må få kunne gjøre feil uten å bli straffet for det resten av livet. Men det var noe som har stengt seg ute fra min godhet, jeg har vært nedverdig mot noen menneskegrupper og vært en av de som har misslikt meg og ertet meg likeså… For dette ber jeg om tilgivelse, ikke fra Gud, men fra de det gikk utover og tilgivelse fra min egen sjel. Mine uttalelser har aldri vært direkte til en person, men til en masse, mitt syn har vært forvrengt. Jeg har åpnet øynene nå, men er langt i fra fullkommen..

Jeg kom faktisk til det stadiet i livet der jeg HATET noen, ganske sterkt, det nærmeste jeg har kommet til å hate noen jeg faktisk elsket. Jeg har skjønt at andre rundt meg mislikte denne personen like sterkt som jeg, men det er fordi min versjon av sannheten var ikke hele sannheten. Jeg løy aldri om tingene, men jeg unnlot å fortelle veldig viktige sider av personen som viser hvor godt hjertet hennes var. Slik har jeg fått andre til å vende ryggen sin mot henne, uten at hun fortjener det. Hun har bedt meg om tilgivelse for sine handlinger mot meg, og med det er det åpenbart at jeg ikke kan hate henne lenger, fordi hun beviste meg at hun er god på bunnen hun også. Dermed har vi tilgitt hverandre og er nå gode venner i tykt og tynt. Jeg har innsett mye av dette gjennom en person som har åpnet meg som en bok, hun har ”kjeftet” på meg og min måte å tenke på, for dette er jeg evig takknemmelig. Det er fremdeles en lang vei å gå for å bli hel igjen, det er mange ting under overflaten. Jeg vet sannheten er nøkkelen til kjærligheten, men det er lett å falle i gamle uvaner og unnlate å si hele sannheten, eller skjule den totalt. Jeg skal prøve det som står i min makt, NEI jeg skal ikke bare prøve… jeg SKAL gjøre det som står i min makt til å komme med sannheter og gode ord om meg selv og om andre. Jeg har måttet innrømme at jeg er livredd for å virke feminin, derfor har jeg ofte tatt på men en mer maskulin maske enn den jeg føler meg som. Jeg har valgt å nedverdige andre grupper for å fremheve min maskulinitet. Totalt livredd for at noen skulle finne feminine sider med meg og tolke meg som den jeg ikke er. Jeg er en mann selv om jeg er følsom og ikke liker fotball. Om noen vil tolke meg som homofil var jo en av de største skrekkscenarioene før, men jeg vet hva jeg er og hva jeg ikke er. Og i hovedsak er det det som spiller en rolle, at jeg selv kjenner meg selv. Det er kanskje derfor mine forhold ikke har fungert, fordi jeg ikke har vært meg selv i ren redsel for å bli forlatt. Men hvordan skal noen elske meg når ikke jeg engang tør å innrømme hvem jeg er? Så jeg takker henne, hun som kom og banket litt vett inn i skallen på meg, jeg takker henne høyere enn himmelen selv. Jeg ser fremover med en ny energi, og jeg tar ikke så tungt på vei om hvordan ting forløper seg, jeg er ikke fremsynt og kan ikke si det sikkert. Som sagt er det lett å falle ned i min mørke grotte igjen. En ting er klart: Lykken finner jeg i meg selv, ikke i noen andre og ikke i gjenstander. Jeg ønsker meg fremdeles pikk og baller, men det er for min egen lykke, ikke for andre. Jeg vil føle meg komplett fysisk og sjelelig, jeg velger å tro at det er det som skjer etter operasjonen. Alt i universet har sin plass og til sin tid, jeg kunne ikke blitt komplett før jeg hadde innsett dette jeg akkurat har forstått med meg selv. Nå som jeg har fått sannheten om meg selv servert på sølvfat er jeg klar til neste skritt inn i komplettheten..

Hensikten med et parforhold er forresten ikke å få en annen til å komplettere deg; men å få en annen å dele din kompletthet med.

FTM song "Born Wrong"

Nytt syn på livet

Enkelte ting i livet blir ikke alltid slik man ønsker, men jeg har lært så mye i det siste at det er nesten for patetisk å bli deprimert av slike ting. Jeg velger å finne min deffinisjon på hvorfor ting forløp seg som det gjorde. Jeg vet nå og følte det hele tiden, at det kanskje ikke ble som jeg håpet. Håpet er ennå der, jeg gir ikke opp for å si det sånn. Heldigvis er ting klarere nå enn det var før i dag. Jeg har fått et nytt syn på livet, og folk ser kanskje dumt på meg om jeg går inn i detaljer, men for meg er synet ekte, og det har hjulpet meg så langt. Jeg velger å holde på det, så får heller andre mene noe annet. Det er deres valg, jeg skal ikke tvinge folk til å forstå meg.

Noe av mitt syn i veldig korte trekk:

1. Liv er en kontinuerlig, skapende prosess.

2. En mesters hemmelighet er at man ikke forandrer mening, stå for de samme valgene hele tiden

3. Ikke godta NEI som et svar

4. Vi påkaller selv det vi tenker, føler og sier

5. Liv kan være gjenfødelse eller gjentagelse

6. Sjelen skaper, fornuften reagerer

7. Sjelen forstår det fornuften ikke kan fatte

8. La være med å forsøke å finne ut hva som er "best" for deg (hva du har mest å vinne på, tape på, og å få hva du vil), og konsentrer deg om å føle hvem du er

9. Dine følelser er din sannhet. Det som er best for deg, er sant for deg

10. Tanker er ikke følelser, de er snarere en ide' om hvordan du bør føle. Når tanker og følelser blandes, overskygges sannheten, og kanskje den blir borte.

11. For å nå frem til dine følelser, må du "gå fra vettet" og vende tilbake til dine sanser

12. Så snart du vet hva din sannhet er, skal du leve den ut

13. Negative følelser er ikke følelser i det hele tatt. Snarere tvert om, de representerer tanker som har sitt utspring i dine eller andres gamle erfaringer

14. Tideligere erfaringer er ikke noe bevis på sannhet, fordi ekte sannhet skapes her og nå, i deg selv eller i andre.

15. Å forandre reaksjon på alt, leve i nået, det forhåndsbestemte øyeblikket, det som ble sendt og er på vei, før du engang har tenkt tanken... Med andre ord: vær her og nå, og ikke i fortiden eller i fremtiden

16. fortid og fremtid kan bare eksistere i tankene. De forhåndsbestemte øyeblikkene er den eneste virkelighet, VÆR DER!

17. Let og du skal finne

18. Gjør det du må gjøre for å holde kontakten med sannheten. Ikke avbryt det du har behov for å praktisere for å være i kontakt med verdensaltet..

Ja, det kommer nok flere ord fra denne karen tenker jeg. Det er ikke alltid lett å leve etter et slikt syn, men det skader aldri å prøve så godt man kan. Det er mange faktorer som spiller inn. Hver dag er en ny dag, en ny mulighet til å bygge litt mer av seg selv.
Grip dagen! Grip nået!

Ny start

Jeg møtte henne, en vakker og søt jente. Ikke kunne jeg tro at noen kunne like meg for akkurat den jeg er. Men jeg tok feil, hun likte meg selv når jeg fortalte henne alt om meg selv og min "sykdom" .. Hun har gitt meg så mye mer enn det jeg har bedt om, og for det er jeg evig glad.
Hjertet mitt dunker for fullt og jeg er forelsket, om hun er det samme vet jeg ikke, hun er i hvertfall interisert i meg mer enn bare en venn.. *smile*
Jeg har oppdaget sider med meg selv jeg ikke helt liker, men man blir litt skjult og legger på løgner for å beskytte seg selv. Når jeg er med henne har jeg ikke lyst å ha min maske på, og jeg har turd å ta den av og lagt alle kortene på bordet. Jeg føler meg som et nytt menneske, et nytt og bedre menneske.. Tusen takk min kjære...
Nå sitter jeg her og bare savner henne, å være forelsket innebærer så mange følelser på en gang og det går opp og ned. Redd for at hun ikke skal føle det samme, glad for at jeg finner glede i hverdagen, nervøs for å si ting feil, lykkelig for å kunne være meg selv, bekymret for at hun ikke har det bra, osv osv... Akkurat NÅ har jeg bare lyst å løpe til henne og omfavne henne. Hun er en av de bedre mennesker jeg noen gang har møtt, fortjener jeg henne liksom? Hvorfor skal jeg være så heldig? Jeg er bare utrolig glad for at jeg tok et skritt videre... Jeg ser gleden i livet, jeg ser gleden i meg selv og i det å kunne like meg selv med og uten klær. Jeg ser at jeg har vært inni en mørk grotte med mye frykt og smerte, nå kan jeg glede meg over små ting med livet og jeg kjenner jeg har lyst til å leve...

Håper så inderlig at operasjonen kommer til høsten, jeg skal ringe sykehuset til uken og så får det heller briste å bære. Er responsen veldig negativ veit jeg om en som kan hjelpe meg å takle den smerten det skulle medbringe.... Håper bare på et positivt svar, jeg har ventet lenge nok nå synest jeg...