30.mai 2006

Ja, det var det jeg trodde! At dette kjærlighetspisset har bringt meg til meg selv igjen der jeg er den jeg var en gang for noen år siden. Det var da jeg traff henne og dette forsvant, det er sånn jeg har følt det nå. Ser tilbake på noen gamle skriverier jeg har lagret på dataen;

30.mai 2006
Koffor skal jeg gidde å være tilstede når ingen innser at jeg er her??? Har vel ikke bidratt så mye selv og kan vel ikke forvente at folk skal løpe ned dørene her. Men, det er likevel noen av mine behov som aldri blir tilfredstilt, nei jeg snakker ikke om noe dirty no ' ferdig med det'
Lurer foresten på om eg er "normal" eller om det er verden som er gal? Er jeg gal? Hvorfor er jeg så merkelig? Koffor kan ikke jeg være en av de derre everyday humansene som går rundt i gatene og jubler over den nye genseren som er kommet. Ooooh den sangen var gøy, fikk meg til å danse... --- GØØØY??? ugjennomført og støgg, heter det -Koffor er eg sånn pessimist?? Er det det eg er? Eller klarer eg å se mye lettere enn andre hva verden virkelig består av?? Av og til, eller ganske ofte egentlig så vil jeg bli naiv... jævlig naiv.... eller ka no det er.. Jeg vil gjøre sånn som de på skolen, kunne kose seg fordi det er fint vær, da reiser vi på biltur og koser oss med venner og sånn... Hmm kanskje fordi eg ikke har noe særlig med venner? Og de få vennene eg har er altfor lik meg?? Så det blir aldri koselig.. ekke så god hobby å sitte å ramse opp tingene man hater.... Men jeg har så lyst å være en av dem, en av de naive teite folkene som eg hater, fordi dem har det så mye bedre enn meg (virker det ut som) , men slik blir eg aldri.. Får ikke kontakt engang... for eg er ubetydelig.. eg er bare der liksom.. Jeg kunne like godt hatt en samtale med et tre, akkurat like stor respons der. Ingen hører etter på meg, og jeg kødder ikke... AV OG TIL gjør de det.. og det er helst da vi er på tomansshånd... da er jo jeg det eneste alternativet.. Jeg må nok innrømme det, jeg er nok nederst i kommunikasjons-skjeden... Spesial avfall.. Jeg vil hjem til min planet... der folk kjenner meg, der de snakker med meg, der vi kan le av ting som faktisk er morsomt, og høre på god musikk.. ha det gøy, på f.eks fisketur, nyte solen og le.... Men jeg sitter fast... sitter fast på denne inngrode planeten, inngrodd av glade mennesker som ikke gidd å åpne øynene..... -egoisten-

Nå er jeg riktignok ikke like negativ som jeg var når jeg skrev dette, noe har tydeligvis gjort meg sterkere og jeg kan ha det gøy med vennene, uten dem er jeg fortapt, det har jeg faktisk innsett. Ønsket om å vende tilbake til min egen planet er like sterkt nå som det var da, kanskje sterkere. Jeg har vært uten meg selv i 4 år og det har vært fantastisk hærlig, jeg har såklart hatt det jævlig noen ganger, men det har aldri vært av den grunn at jeg ikke trives i meg selv sånn generelt viss man ser bortifra kjønnsorganet. Nå er det sånn, nå er jeg tilbake til meg selv, den hun ble kjent med den gangen og den hun "reddet". Hun har vel glemt at jeg var sånn, og uansett så er det ikke hun som skal ha skylden for det. Hun har tatt det valget om å miste meg ja, men jeg har vært med å bidratt til det selv med at jeg ikke har fått ræven i gir. Jeg innser egentlig bare at jeg aldri har vært skikkelig forelsket i henne, jeg har bare latt meg selv tro det. Jeg er ikke en person som kan bli forelsket, jeg er en person som bestemmer meg for å elske noen. Helt på slutten når det var over, men vi hadde fremdeles intim kontakt, da kjente jeg at det faktisk kriblet når jeg tenkte på henne, det er vel derfor det svei så jævlig når hun forlot meg på den måten her nå. Alltid har jeg lovet meg selv å ikke bli forelsket, men jeg er en løgner og holder ikke løfter for meg selv engang, det er fordi jeg ikke er venn med meg selv i det heletatt...
I fare for å skremme bort alle som leser dette så avlutter jeg dette innlegget nå...