En åpenbaring

At jeg er født i en annen kropp en det hodet og sjelen min føler seg som har jo alltid vært en utfordring i seg selv, viss meningen med livet er å finne seg selv har jeg kommet langt på vei. Jeg vet at jeg er en gutt, jeg har skapt mitt eget navn, jeg fant ut hvem jeg er gjennom å erfare hvem jeg ikke var. Men det dukker stadig opp sider med meg selv som jeg overhode ikke liker, og jeg har hatet meg selv så lenge jeg kan huske. Omtrent uansett handling jeg har foretatt meg har jeg endt opp med å føle meg rotten, teit, uverdig, dum og mange andre negative ord. Jeg har med andre ord fått dårlig samvittighet. Handlingene og uttalelsene mine har såret mennesker jeg er glad i, det har heller aldri vært baktanken min, men det var ofte resultatet uansett. Jeg har ikke kunne fattet hva jeg har gjort galt. Men, jeg tror jeg ser det nå. Jeg ser at gjennom å misslike meg selv, er jeg ikke i stand til å like noen andre fullt og helt eller hele livet i seg selv. Jeg må elske meg for å vite hva kjærlighet er. Jeg må elske meg selv for å kunne gi kjærlighet til andre. All menneskelig handling er på sitt dypeste plan motivert av én av to følelser – frykt eller kjærlighet. Mine handlinger var i hovedsak basert på frykten. Frykten for å ikke bli akseptert som en av alle de andre, frykten av at andre skulle hate meg like mye som jeg selv gjorde. Men jeg har aldri hatet noen andre enn meg selv, jeg har vært generelt et godt menneske, har aldri likt å såre noen, har aldri likt å slå noen, har alltid tenkt at det er omtrent ingenting i livet som ikke er utilgivelig, mennesker må få kunne gjøre feil uten å bli straffet for det resten av livet. Men det var noe som har stengt seg ute fra min godhet, jeg har vært nedverdig mot noen menneskegrupper og vært en av de som har misslikt meg og ertet meg likeså… For dette ber jeg om tilgivelse, ikke fra Gud, men fra de det gikk utover og tilgivelse fra min egen sjel. Mine uttalelser har aldri vært direkte til en person, men til en masse, mitt syn har vært forvrengt. Jeg har åpnet øynene nå, men er langt i fra fullkommen..

Jeg kom faktisk til det stadiet i livet der jeg HATET noen, ganske sterkt, det nærmeste jeg har kommet til å hate noen jeg faktisk elsket. Jeg har skjønt at andre rundt meg mislikte denne personen like sterkt som jeg, men det er fordi min versjon av sannheten var ikke hele sannheten. Jeg løy aldri om tingene, men jeg unnlot å fortelle veldig viktige sider av personen som viser hvor godt hjertet hennes var. Slik har jeg fått andre til å vende ryggen sin mot henne, uten at hun fortjener det. Hun har bedt meg om tilgivelse for sine handlinger mot meg, og med det er det åpenbart at jeg ikke kan hate henne lenger, fordi hun beviste meg at hun er god på bunnen hun også. Dermed har vi tilgitt hverandre og er nå gode venner i tykt og tynt. Jeg har innsett mye av dette gjennom en person som har åpnet meg som en bok, hun har ”kjeftet” på meg og min måte å tenke på, for dette er jeg evig takknemmelig. Det er fremdeles en lang vei å gå for å bli hel igjen, det er mange ting under overflaten. Jeg vet sannheten er nøkkelen til kjærligheten, men det er lett å falle i gamle uvaner og unnlate å si hele sannheten, eller skjule den totalt. Jeg skal prøve det som står i min makt, NEI jeg skal ikke bare prøve… jeg SKAL gjøre det som står i min makt til å komme med sannheter og gode ord om meg selv og om andre. Jeg har måttet innrømme at jeg er livredd for å virke feminin, derfor har jeg ofte tatt på men en mer maskulin maske enn den jeg føler meg som. Jeg har valgt å nedverdige andre grupper for å fremheve min maskulinitet. Totalt livredd for at noen skulle finne feminine sider med meg og tolke meg som den jeg ikke er. Jeg er en mann selv om jeg er følsom og ikke liker fotball. Om noen vil tolke meg som homofil var jo en av de største skrekkscenarioene før, men jeg vet hva jeg er og hva jeg ikke er. Og i hovedsak er det det som spiller en rolle, at jeg selv kjenner meg selv. Det er kanskje derfor mine forhold ikke har fungert, fordi jeg ikke har vært meg selv i ren redsel for å bli forlatt. Men hvordan skal noen elske meg når ikke jeg engang tør å innrømme hvem jeg er? Så jeg takker henne, hun som kom og banket litt vett inn i skallen på meg, jeg takker henne høyere enn himmelen selv. Jeg ser fremover med en ny energi, og jeg tar ikke så tungt på vei om hvordan ting forløper seg, jeg er ikke fremsynt og kan ikke si det sikkert. Som sagt er det lett å falle ned i min mørke grotte igjen. En ting er klart: Lykken finner jeg i meg selv, ikke i noen andre og ikke i gjenstander. Jeg ønsker meg fremdeles pikk og baller, men det er for min egen lykke, ikke for andre. Jeg vil føle meg komplett fysisk og sjelelig, jeg velger å tro at det er det som skjer etter operasjonen. Alt i universet har sin plass og til sin tid, jeg kunne ikke blitt komplett før jeg hadde innsett dette jeg akkurat har forstått med meg selv. Nå som jeg har fått sannheten om meg selv servert på sølvfat er jeg klar til neste skritt inn i komplettheten..

Hensikten med et parforhold er forresten ikke å få en annen til å komplettere deg; men å få en annen å dele din kompletthet med.