Terapi

*Her er et bilde av meg som liten*
I dag hadde jeg en fortrolig samtale med hun som er "sjef" for meg.. Det kom noe godt ut av det, jeg reflekterte litt over meg selv for ente gang.. Hun mente at det er lurt om jeg får en å snakke med om alt dette, det er sant det, men når jeg først har sjansen så tør jeg ikke si noe som helst, jeg liker rett og slett ikke å åpne meg for totalt fremmede folk (psykologer o.l)og liker best å late som alt er helt ok selv om det ikke er det. Skulle ønske hun jeg har kjær kunne åpne sitt øre til mine tanker og følelser, men skjønner det ikke er lett, for hva skal man liksom svare? Jeg er sånn selv når hun kommer til meg med sine problemer, jeg lytter men føler ikke jeg kan gi noe svar som hjelper, det er jo ikke noe som hjelper annet enn å bare få det ut og ordne opp i det selv... Jeg liker den forståelsen jeg får på jobben, men skulle ønske ingen visste det, for uansett hvor mye folk respekterer det og ikke oppfører seg annerledes så har jeg bare en tanke i hodet: At de vet det, og da blir jeg minnet på det hele tiden. Når jeg er med folk som ikke vet det, så glemmer jeg at jeg er slik jeg er og er bare meg selv uten noen form for problemer. Det er vel derfor jeg ikke liker å gå på do eller dusje, eller være alene... For da blir jeg minnet på det (det hjelper jo ikke helt med denne bloggen heller, men det er kjekt å få det ut, kanskje det hjelper) Jeg fungerer best skriftlig med mine følelser, når jeg skal si noe muntlig så bare setter jeg på meg masken og vil ikke ta den av, eller tør ikke å ta den av i ren redsel for at jeg ikke får den på igjen.
Jeg er ikke helt i vater merker jeg :-p
Jeg lurer på hvor mange på jobben som egentlig vet det? Og jeg vil egentlig ikke vite det heller. Jeg skal flytte til Oslo en gang og der er sansynligheten for at noen vet det mindre. Det er teit av meg å måtte skjule meg selv sånn på den måten, det er jo dette som er hele meg. Jeg vil bare ikke være sånn, jeg vil være normal, jeg vil kunne krysse av på *MANN *KVINNE-skjemaer uten å irritere meg over hvorfor det er så jævlig viktig å vite, jeg vil kunne gå på badestranden og ikke være livredd for at badeshortsen skal falle av eller at noen skal oppdage arr på kroppen min som tilsier at jeg ikke er normal, jeg vil kunne ha tilfeldig sex på byn, jeg vil kunne flørte med jenter uten å måtte gå å grue meg til å kanskje miste vedkommende om hun fikk vite, jeg vil bare være naiv og uvitende når det gjelder kvinner og deres kropp, jeg vil bare være en av mengden... Jeg er en av mengden når folk ikke vet, de tror i det minste det...... Uansett hvor mange operasjoner jeg skal gjennom, kommer jeg aldri til å kunne legge fortiden bak meg.. Og jeg vet at jeg ikke hadde vært meg selv slik jeg er personlighetsmessig om det ikke hadde vært for fortiden, så det er jo bra den eksisterer, jeg er jo på en måte glad i den positive siden av meg... Alle ønsker å være på andre siden av gjerdet, alle har noe de sliter med eller er missfornøyd med, det har jeg i det minste tilfelles med dem....
Håper foresten ikke folk tolker dette som en sipppe-sippe-se-på-meg-jeg -trenger-hjelp-blogg, dette er bare min egen form for terapi...

(Terapi (fra gresk: θεραπεία) er i dagligtale brukt om en aktiv handling for å løse et problem hos seg selv) :-p